Krikkand
Anas crecca
Krikkandhannen i praktdrakt (under paringstiden) har kanelbrunt hode med en bred, grønn stripe fra og med øyet og bakover og som er innrammet av en smal, gul stripe.
I Norge er krikkanda vanlig i ulike typer våtmarker over store deler av landet. Dette er den minste gressanda som hekker i Norge. Hannen i praktdrakt er lett gjenkjennelig, mens hunnen har en mer anonym fjærdrakt. Krikkendene som hekker i Norge, overvintrer hovedsakelig i de sørlige Nordsjølandene. Føden varierer med årstidene; høst og vinter går det mye i ulike typer frø, mens innslaget av animalsk føde er betydelig i hekkesesongen.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Krikkanda er med sine 34–38 cm og 200–450 gram en liten and. Den har grønt vingespeil (tegning på oversiden av vingene) og lite, spinkelt nebb. Beina er blå- eller olivengrå. Kjønnene er ulike.
Hannen i praktdrakt (under paringstiden) har kanelbrunt hode med en bred, grønn stripe fra og med øyet og bakover. Dette grønne feltet samt nebbrota er innrammet av en smal, gul stripe. Kroppen er gråaktig sjattert og bakstussen er kremgul. Langs siden av kroppen er det en tydelig hvit, horisontal strek. Nebbet er gråsvart.
Hunner og ungfugler er grå- og brunspraglete. Nebbet er ofte farget guloransje inne ved nebbrota. Gjennom øyet går en relativt svak, mørk strek. På stjertsidene kan man se en horisontal hvit strek.
Hannens kurtiselyd er et kort, høylytt og lyst «krikk». Hunnen ytrer et «kvækk-kvækk-kvækk» som ligner stokkandas lyd, men er lysere og repeteres raskere.
To krikkandhunner i flukt. Artens karakteristiske grønne vingespeil (tegning på oversiden av vingene) kan skimtes.
Biologi
Krikkanda forekommer i mange typer innsjøer og stilleflytende elver. Den trives best i grunne og næringsrike innsjøer med rik kantvegetasjon. Menyen er variert. Frø dominerer utenfor hekkesesongen, men om sommeren er det et betydelig innslag av akvatiske insekter, skjell og krepsdyr i dietten.
Pardannelsen skjer fra august, og paret holder sammen til hunnen har lagt eggene. Begge kjønn hekker som regel fra de er ett år gamle.
Reiret plasseres på bakken i tett vegetasjon, gjerne nær vann, men kan også ligge flere kilometer fra nærmeste vannkilde.
Krikkanda ankommer gjerne i løpet av april, og eggleggingen skjer som regel i mai–juni. Normalt legges 8–11 egg (5–16), og de er kremfargede av utseende. Hunnen ruger eggene i 21–23 dager. Ungene forlater reiret rett etter at de er klekket, og er i stand til å finne mat selv. De passes av hunnen og varmes når de er små. Ungene er flygedyktige etter 25–30 dager.
Utbredelse
Krikkanda hekker fra de vestlige deler av Europa og i et relativt bredt belte gjennom Sibir og østover helt til Stillehavet. I Norge er den vanlig over stort sett hele landet og kan påtreffes helt opp til 1200–1300 meters høyde.
De aller fleste krikkendene trekker bort fra Norge i løpet av september–oktober, og brorparten av individene tilbringer vinteren i de sørlige Nordsjølandene. Et fåtall overvintrer i Sør-Norge, for det meste i kystnære strøk på Sørvestlandet.
Forvekslingsarter
Krikkandhannen i praktdrakt er lett gjenkjennelig, men hunner, ungfugler og hanner i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) kan lett forveksles med andre hunnfargede ender. Krikkendene er imidlertid mindre og har et lite, spinkelt nebb. Hunner av knekkand, som hekker fåtallig i Norge og er omtrentlig på størrelse med krikkand, kan skilles fra krikkandhunner ved mangel på grønt vingespeil, mer tydelig mørk øyestripe, grått nebb, samt mangel på hvit strek på stjertsidene. Krikkandhunnen minner også om en hunn av stokkand i fjærdrakten, men er mye mindre og har grønne i stedet for blåfiolette vingespeil.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/
BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php
Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.
del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.