Grågås
Anser anser
Grågåsa er en av de største gåseartene i Norge. Den har en gjennomgående grålig fjærdrakt, lyserøde bein og et gult til oransje nebb uten svarte områder.
Grågåsa er en av de største gåseartene i Norge. Den er en vanlig hekkefugl langs hele norskekysten. I hekketiden er den hovedsakelig knyttet til marine områder der den hekker på øyer og holmer. I løpet av de siste årene har den også begynt å hekke i næringsrike innsjøer i lavlandet i Sør-Norge.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Nebbfargen hos grågås kan variere noe. Dette individet har et veldig kraftig farget nebb.
Grågåsa har en gjennomgående grålig til gråbrun fjærdrakt med lyse tegninger på ryggen.
Grågåsa er en av de største gåseartene i Norge. Den har en gjennomgående grålig fjærdrakt, lyserøde bein og et gult til oransje nebb uten svarte områder. Den har karakteristiske lyse framvinger som kan sees i flukt. Grågåsa har en gråhvit buk som hos voksne fugler kan ha innslag av svarte fjær. Kjønnene er like, men hannen er gjerne litt større enn hunnen. Ungfuglene er lik de voksne i fjærdrakten.
Det er beskrevet to underarter; vestlig grågås Anser anser subsp. anser, som hekker i Vest-Europa, og østlig grågås Anser anser subsp. rubrirostris. Den østlige varianten skiller seg fra den vestlige gjennom å ha blekere farger og rosafarget nebb.
Biologi
Grågåsa forekommer vanlig langs hele norskekysten, både i marine og akvatiske miljøer. Den er en ren vegetarianer som knuser og finmaler føden ved hjelp av sand og små steiner i kråsen, før cellesafta blir tatt opp av kroppen. Resten går ut som en ufordøyd og finmalt masse. Kostholdet kan variere fra gress og urter til røtter, gressfrø og bær. Noen steder kan den beite på kulturplanter, som gulrot, kålrot og salat, spesielt det som blir liggende etter innhøsting. Om høsten kan grågåsa spise mye spillkorn. Ungene foretrekker å spise blomsterknopper og -blad.
Grågåsa hekker på holmer og ved ferskvann. Arten er monogam, så paret holder sammen hele livet, såfremt en av de ikke dør. Reiret plasseres skjult under busker eller inntil store steiner, men kan også ligge åpent eller i trær.
I Sør-Norge kan hekkingen starte i midten av mars, mens den i Nord-Norge gjerne ikke starter før i midten av mai. Dette er 2–3 uker tidligere enn for 20–30 år siden (A. Follestad pers. medd.). Reiret lages av plantemateriale og fôres gjennom rugeperioden med dun. Grågåsa legger vanligvis 4–7 egg som hunnen ruger alene i 27–28 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg, sammen med foreldrene, til nærmeste vann der de beiter på vannplanter. Enkelte kull kan holde seg på land i hele oppvekstperioden. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager, men holder seg sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
I flukt er grågåsa lett kjennelig fra de andre gåseartene på en lys framvinge.
Utbredelse
Grågås er utbredt fra Island i vest til Kina i øst. De som hekker i Nord- og Sentral-Europa tilhører den vestlige underarten.
De fleste grågjess som hekker i Norge overvintrer i Danmark, Tyskland og Nederland, mens et mindretall overvintrer i Spania. Noen kan også overvintre i Norge. Hovedtyngden av vårtrekket skjer i mars, mens høsttrekket kan starte allerede i siste halvdel av juni. Det er en tendens til at høsttrekket er ekstra intenst i de første dagene etter at jakta starter.
Hovedtyngden av vårtrekket til grågås skjer i mars, mens høsttrekket kan starte allerede i siste halvdel av juni.
Forvekslingsarter
Grågjess med mørke fjær i bukpartiet kan forveksles med tundragås og dverggås, men de mørke fjærene hos grågjessene er ikke samlet i striper eller mønster som hos de to mulige forvekslingsartene. Sædgås er en annen mulig forvekslingsart, men sædgjessene har en gjennomgående mørkere kroppsfarge, mørkere hals og et nebb som på avstand ser spinklere ut enn grågåsas. I flukt har sædgås en mørkere framvinge enn grågås.
Kilder
Bakken V, Runde O og Tjørve E (2003). Norsk ringmerkingsatlas. Vol. 1. Stavanger museum, Stavanger. 431s.
Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.