Dverggås
Anser erythropus
Voksne dverggjess har et hvitt «bliss», dvs. en hvit flekk, som starter ved nebbrota og som når langt opp i pannen (lengre enn hos tundragås) og en tydelig gul øyering.
Dverggåsa er den minste og sjeldneste av de gråbrune gjessene. I Norge forekommer den nå kun i Finnmark.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Dverggjess kjennes lett på det hvite «pannebliss’et» og en tverrstripet buk. Den er den minste gåsearten som hekker i Norge.
Dverggåsa er den minste av de gråbrune gjessene. Den er en liten og litt rund gås med et kort og spinkelt nebb. Voksne fugler har et hvitt «bliss», dvs. en hvit flekk, som starter ved nebbrota og som når langt opp i pannen (lengre enn hos tundragås), svarte flekker i buken og en tydelig gul øyering. Mønsteret i de svarte flekkene i buken varierer fra individ til individ og kan brukes til å gjenkjenne enkeltindivider. Øyeringen kan imidlertid være vanskelig å se på lang avstand. Beina er oransje. Hos ungfugler er den gule øyeringen svakere, og det hvite blisset og bukflekkene mangler. Vingefjærene er lange og stikker ofte ut bak stjerten.
Biologi
Dverggåsa hekker i lav- og mellomalpine områder med viervegetasjon og med tilgang på vann eller elver. Tidligere forekomster i Nordland tyder på at den foretrakk næringsrike habitater, gjerne på kalkgrunn.
Parene ankommer hekkeplassene i månedsskiftet mai–juni. Paret innleder hekkesesongen med et slags fluktspill der de stuper ned fra store høyder. Hunnen legger 4–6 egg som ruges i 25–28 dager. Ungene forlater reiret rett etter at de er klekket. De finner da sin egen mat, men passes av foreldrene fram til de er flygedyktige etter 35–40 dager. Ungene holder sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Dverggjessene forlater hekkeplassene i august–september. Merking av gjess med satellittsendere har vist at norske fugler velger to trekkveier, der begge starter med at fuglene drar til Kaninhalvøya der de muligens myter. Den ene trekkveien går deretter til Ob-dalen i Russland og Svartehavet, mens den andre går til Tyskland og videre til Kerkinisjøen i Hellas.
På undersiden av buken har dverggjess et mye tettere mønster av svarte prikker enn det tundragjess har. Mønsteret i de svarte prikkene kan brukes til å identifisere enkeltindivider.
Utbredelse
Dverggåsa hekker fra Skandinavia og østover til Stillehavet. Arten var tidligere vanlig i fjellområdene fra Namdalen til Finnmark, men hekker nå kun i et begrenset område i Finnmark.
Forvekslingsarter
Dverggås ligner på tundragås, men er mindre og rundere enn denne og har et kortere og spinklere nebb. Det hvite blisset i panna på tundragåsa går ikke så høyt opp som hos dverggås.
Kilder
Aarvak T, Øien I og Karvonen R (2017). Development and key drivers of the Fennoscandian Lesser White-fronted Goos population monitored in Finnish Lapland. I Vougioukalou M, Kazantzidis S og Aarvak T (Red.) Safeguarding the Lesser White-fronted Goose Fennoscandian population at key staging and wintering sites. (s. 29–36) Special publication. LIFE+10 NAT/GR/000638 Project. HOS/BirdLife Greece, HAOD/Forest Research Institute, NOF/BirdLife Norway report no. 2017–2.
Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.
Lorentsen S-H og Spjøtvoll Ø (1990). Notes on the food choice of breeding lesser white-fronted goose Anser erythropus. Fauna norv. Ser. C. Cinclus 13: 87–88.
Lorentsen S-H, Øien IJ og Aarvak T (1998). Migration of Fennoscandian Lesser white-fronted geese Anser erythropus mapped by satellite telemetry. Biological Conservation 84: 47–52.
Øien, IJ, Aarvak, T, Lorentsen, S-H & Bangjord G (1996). Use of individual differences in belly patches in population monitoring of Lesser White-fronted Goose Anser erythropus at a staging ground. Fauna Norv, Ser. C, Cinclus. 19: 69-76