Leirkutling Pomatoschistus microps (Krøyer, 1838)

Leirkutling blir ofte ikke større enn 5 cm i våre farvann, selv om makslengden for arten er større. Fargen er grå-beige med mørkere flekker. Undersiden er lysere. Ved basis av brystfinnene har den et mørkt bånd. Hannfisken har en svart(-hvit) flekk i bakkant av den første ryggfinnen. I gytesesongen blir hannfiskens buk-, gatt- og halefinne blåsvarte. Fargen på både finner og kropp mørkner vanligvis betydelig når paringsklare hanner møtes og interagerer med hverandre. 

Leirkutling lever både i sjø og brakkvann, og forekommer i østre Atlanterhavet, vest i Middelhavet, og i Østersjøen. Utbredelsen strekker seg fra Marokko i sør til Trondheimsfjorden i Norge og midten av Østersjøen (Åland) i nord.

Leirkutling oppholder seg på meget grunn mudder- og sandbunn sommerstid, også i elvemunninger i brakkvann. På vinterstid går den dypere, ned mot 30 m. Føden består av virvelløse bunndyr, for eksempel små krepsdyr og børstemark. Leirkutling er kortlivet hos oss og har bare én reproduksjonssesong. Den blir kjønnsmoden etter sin første vinter, dvs. omtrent som 1-åring. Den formerer seg om sommeren, og begge kjønn kan reprodusere flere ganger. Hannfisken bygger et reir ved å dekke et tomt muslingskall med sand/mudder. Under paringen fester hunnfisken eggene i taket inne i reiret. Hannfisken passer godt på eggene til de klekker, omtrent 1 til 2 uker avhengig av temperatur. Han kan vokte egg fra flere hunner samtidig. Små hanner benytter seg av en alternativ reproduksjonsstrategi. I stedet for å bygge et reir og tiltrekke seg hunner, prøver de å snike seg inn i reiret til en annen hann når en paring er på gang, og selv befrukte eggene. Disse hannfiskene kalles for «sneakers».

Hannene er ivrige etter å kurtisere hunner for å få dem til å legge egg i sitt reir. De sperrer ut finnene og fremfører en rask, sprettende «dans» for dem. Når paret er inne i reiret, er det ikke uvanlig at hannfisken lager lyder; det kan virke som om han «synger» for henne for å overtale henne til å legge egg. Hvis hunnfisken kan velge mellom flere hanner, så foretrekker hun større (tyngre) hanner med et velbygget reir.

Når det er mangel på muslingskall, og dermed få reirplasser, kan det  bli konkurranse mellom hunnene om de få tilgjengelige hannene som har reir og kan ta imot egg. I slike situasjoner er det hunnfisken som er den mest aktive i kurtiseringen. Hun viser frem den runde magen, som er full av egg, og hopper litt opp og ned foran hannfisken.

Foreldreomsorgen er det hannfisken som står for. Han vifter friskt vann over eggene med finnene og vokter dem mot rovdyr til de klekker. I noen tilfeller kan han spise av sine egne egg, såkalt «filial kannibalisme», enten hele eller deler av kullet. Dette er en atferd som forekommer hos mange fiskearter, og man kan jo lure på hvorfor de oppfører seg slik. Det finnes mange ulike forklaringer og sannsynligvis er dette en atferd som maksimerer hannens totale reproduksjonssuksess over dens livstid. En vanlig forklaring er at hannen, ved å spise litt av kullet, kan fylle på sitt eget energilager og øke sjansene for å overleve selv. Dermed kan han sørge for at resten av kullet overlever til klekking, og han kan i tillegg få nye eggkull i fremtiden. I de tilfellene hvor hele kullet blir spist, er én forklaring at hannen spiser opp alle eggene når kostnadene med å ta hånd om dem overstiger gevinsten. Det vil si at dersom kullet er for lite til «å være verdt det», bør han heller satse på å få nye sjanser til å reprodusere i fremtiden. Forskningen på leirkutling har gitt oss kunnskap om dette. Når det gjelder helkull-kannibalisme har man, som forventet, sett at hanner som har fått et lite eggkull oftere spiser opp hele kullet enn de som har fått et større (og mer verdifull) eggkull. Akvarieeksperimenter har også vist at hanner som ikke har god tilgang på mat oftere spiser litt av eggene. Hvis hannen har valget mellom å spise av yngre eller eldre egg i kullet så velger han dessuten å spise mer av de yngre eggene, som har lengre tid igjen til klekking. Man har også sett at det å spise enkelte egg kan skyldes at de har en soppinfeksjon. Når hannen spiser de infiserte eggene beskytter han de resterende friske eggene i kullet ved å hindre at soppen sprer seg.

Flere studier har sett på hvordan leirkutling-individer håndterer risiko og hvordan de gjør avveininger mellom ulike typer atferd. Ett eksempel er hvordan de reproduserer og samtidig skal unngå å bli spist av et rovdyr. Hos leirkutling er hannen mer ivrig etter å ta hånd om og forsvare eggene, og han tar større risiko når de har en større verdi; dvs. når kullet er stort eller når eggene er mer utviklet og nærmere klekking.

Svensk: lerstubb

Dansk: lerkutling

Finsk: liejutokko

Engelsk: common goby

Fransk: gobie commun