Rask gjenvekstsuksesjon i jordbruksmark inkludert våteng

jordbruksmark – mark preget av hevd med sikte på jordbruksproduksjon

suksesjon – mer eller mindre lovmessig endring i artssammensetning, eventuelt også miljøforhold, over tid (innløsning av en endringsgjeld som er utløst av en forstyrrelsesbegivenhet)

rask suksesjon – suksesjon som forventes å nå ettersuksesjonstilstanden i løpet av (100–)200 år

ettersuksesjonstilstand – økosystemtilstand etter en suksesjon; det vil når artssammensetningen indikerer tilhørighet til et system på naturlig mark, endringstakten ikke lenger er vesentlig raskere og/eller har klarere ’retning’ enn i dette, og prosessene som karakteriserer naturlig mark er gjenopprettet

Variabelen skal i utgangspunktet angis for et helt naturtypepolygon, med mindre den prosjektspesifikke kartleggingsinstruksen sier at den skal brukes til oppdeling i delpolygoner.

Variabelverdien skal være et anslag for graden av likhet mellom artssammensetningen i polygonet på observasjonstidspunktet og hver av de to referansesituasjonene; (i) intakt jordbruksmark og (ii) ettersuksesjonstilstanden. For begge referansesituasjonene skal naturforholdene slik de antas å ha vært eller bli på stedet legges til grunn, dvs. med samme kalkinnhold (KA), uttørkingsfare (UF) og grad av kildevannspåvirkning (KI) etc. som ved observasjonstidspunktet. For nulltrinnet skal en bruksintensitet (7JB–BA) lik polygonets grunnleggende hevdintensitet (HI) legges til grunn for vurderingene. Det skal videre legges til grunn at ettersuksesjonstilstanden under skoggrensa er en fastmarksskogsmark (T4) og over skoggrensa en fjellhei, leside og tundra (T3), i begge tilfeller uten beitepreg (HI∙0).

Merk at det ikke er graden av gjenvekst med busker og trær som skal vurderes, men endringer i den totale artssammensetningen. Innslaget av gjenveksttrær og busker kan beskrives ved dekning av gjenveksttrær (1AG–A–G) og busksjiktsdekning (1AG–B).

Forekomst av arter som typisk kommer inn tidlig i gjenvekstsuksjonen, men som antas å ha gått sterkt tilbake eller å ha forsvunnet helt når ettersuksesjonstilstanden er nådd, er relevant for å skille trinnene 1 og 2 (jf. trinndefinisjonene), men ikke for å skille de andre trinnene. Plassering til trinnene 2–5 skal gjøres på grunnlag av det relative innholdet av arter typisk for intakt jordbruksmark og arter typisk for den antatte ettersuksesjonstilstanden av sammenliknbar naturlig mark.

Gjenvekstsuksesjonen på semi-naturlig mark skiller seg fra raske suksesjoner på sterkt endret mark ved at semi-naturlige økosystemer er helhetlige og derfor ofte svært motstandsdyktige mot gjengroing. Semi-naturlige engsystemer kan derfor ha en svært lang brakkleggingsfase (7RA–SJ∙2) etter at bruken opphører, før større endringer i engfloraen inntreffer.

Det er i prinsippet mulig å plassere en naturtypefigur langs 7RA–SJ ganske nøyaktig ved å sammenlikne artslistedata for polygonet på observasjonstidspunktet med artslistedata for referansesituasjonene. I praksis er imidlertid dette svært problematisk fordi en slik innplassering forutsetter kunnskap om ulikheten mellom replikater for at de beregnede ulikhetsverdiene skal kunne korrigeres, angivelse av egentlig grad av ulikhet forutsetter at tilfeldig variasjon i disse spesifikke artslistene er tatt hensyn til. Sammenlikning mellom artslister kan imidlertid, uten forbehold, benyttes til å fastslå hvilken av de to referanse­situasjonene det aktuelle systemet på observasjonstidspunktet er mest likt og dermed være til hjelp for å skille mellom 7JB–SJ-trinnene 3 og 4.

Sammenlikningen mellom dagens artssammensetning og den forventete artssammensetningen ved referansesituasjonene må ta hensyn til at forskjellen i artssammensetning mellom de to referansesituasjonene øker når polygonets hevdintensitet øker; ikke beitepreget skog (HI∙0) er jo på samme tid ettersuksesjonstilstand og endepunktet for hevdintensitetsgradienten. En semi-naturlig mark med svært ekstensivt hevdpreg (HI∙b) deler anslagsvis halve artssammensetningen (økologisk avstand = 2 ØAE) med den ikke beitepregete skogsmarka, mens en jordbruksmark må være sterkt endret (HI∙fghij) for helt eller delvis å mangle felles arter med skogsmarka (økologisk avstand > 4 ØAE). Det skal derfor mindre endringer i artssammensetning til for å oppnå et høyere trinn langs 7RA–SJ når hevdintensiteten er lav enn når den er høy. Når hevdintensiteten er lav (f.eks. HI∙b) og marka er tresatt, skjer gjenvekstsuksesjonen vanligvis ved at skogsmarksarter som allerede er til stede øker i mengde mens typiske arter for semi-naturlig mark går tilbake. Når hevdintensiteten er sterkere (HI∙d–e og høyere) og marka åpen skjer gjenveksten ved at arter typisk for intakt jordbruksmark først erstattes av arter typisk for gjenvekstsuksesjoner og dernest ved at disse gradvis erstattes av skogsarter. Det er mengdeforholdet mellom innholdet av arter typisk for jordbruksmark og arter typisk for skogsmark som skal sammenliknes når 7RA–SJ angis; innholdet av arter som kommer inn og forventes å forsvinne mot slutten av gjenvekstsuksesjonen skal ikke tas i betraktning.

Bildene knyttet til trinnene lenger opp på siden illustrerer gjenvekstsuksesjonen på svært kalkrik tørreng (T32-20) i innlandet i Sør-Norge. Trinn 7RA–SJ∙1 er illustrert med en typisk intakt slåtteeng med helt slett markoverflate. Bildet under viser en typisk utforming av samme naturtype i brakkleggingsfasen (7RA–SJ∙2) med stor dekning av typiske gjenvekstsuksesjonsarter (f.eks. einer) og begynnende oppslag av trær (små bjørketrær kan ses bak i bildet). Trinn 7RA–SJ∙2 varer fram til innslaget av skogsmarksarter er betydelig eller engfloraen er i sterk tilbakegang. Trinn 7RA-SJ∙3 kan være tresatt som på bildet med et feltsjikt av gras og urter, men også med et betydelig innslag av skogsmarksarter. Bildet til trinn 7RA–SJ∙4 viser typisk en undervegetasjon med spredte engarter, men klar overvekt av skogsarter. Dersom gjengroingsmarka får et svært tett tresjikt blir undervegetasjonen tilsvarende artsfattig med lite både av jordbruks­marksarter og skogsarter. Slike situasjoner, der engfloraen er borte uten at en skogsflora er etablert, skal også gis verdien 4 for 7RA–SJ. Det samme gjelder andre tilfeller der engarter forekommer så sparsomt at en jordbruksmark sannsynligvis ikke kan restaureres bare ved å gjenoppta bruken.

Som en pragmatisk løsning til bruk i tilfeller der arter typisk for nulltilstanden (jordbruksmark) mer eller mindre mangler og det også er sparsomt med skogsarter, skal polygonet anses å ha nådd ettersuksesjonstilstanden når tresjiktet er i hogstklasse 5 (7SB–NS∙5). Dette kriteriet skal overstyres av kriteriene som er basert på sammenlikning av artssammensetningen med referansetilstandene når disse kan benyttes. Det vil f.eks. si at en gammel normalskog (7SB–NS∙5) med betydelig innslag av urter typisk for semi-naturlig eng skal typifiseres som semi-naturlig eng (T32) i sein gjenvekstsuksesjonsfase (7SB–NS∙4) dersom det er overveiende sannsynlig (på grunnlag av historiske kilder, flybilder, ensaldret tresjikt og andre egenskaper) at skogen representerer et suksesjonstrinn fra T32 til T4. På Vestlandet og i Trøndelag og også enkelte steder på Østlandet finnes gråorskoger som er i ferd med å gå inn i gammelskogsfasen (7SB–NS∙5), men uten at tresjiktssuksesjonene er fullført (klimakstreslag på slik mark er ofte gran i Trøndelag) og/eller uten at jordbruksmarksartene har blitt borte. Slike skoger tilhører T32 eller T45 inntil artssammensetningen, også i tresjiktet, igjen er typisk for skogsmark. Sølvbunke Deschampsia cespitosa et et typisk eksempel på en art som kan holde stand lenge i slik skog, også etter at beitingen helt har opphørt.