Torvmarksformer

Torvmarksformene kan deles i to hovedgrupper; de som er dominert av nedbørsmyr (V3) og de som er dominert av jordvannsmyr (V1 og V2). I tillegg kommer mosaikkformer som inneholder nedbørsvannbetingete og jordvannsbetingete myrstrukturer i et mer eller mindre regelmessig mønster, og to torvmarksformer betinget av spesielle forhold.

| Rune Halvorsen

| Rune Halvorsen

• V3 Nedbørsmyr
• 
• Lisens
• CC BY-SA 4.0
• Opphav
• Rune Halvorsen
• Last ned (2.3 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Myrflate på nedbørsmyr med veksling mellom mikrostrukturer; mykmatte dominert av gule torvmoser (vasstorvmose Sphagnum cuspidatum og dvergtorvmose S. tenellum) med en del naken torv, fastmatter med dominans av røde torvmoser (mest rødtorvmose Sphagnum rubellum) og tuer dominert av røsslyng Calluna vulgaris og den brune rusttorvmosen Sphagnum fuscum. Nedre grense for røsslyng i aktivt voksende torv (dominert av torvmoser) markerer grensa mellom fastmatte og tue (Ø: Marker: Rødenes).

• Vasstorvmose Sphagnum cuspidatum Ehrh. ex Hoffm.
• Rødtorvmose Sphagnum rubellum Wilson
• Rusttorvmose Sphagnum fuscum (Schimp.) H.Klinggr.

myrkompleks – Utstrekningsnivå 1. Et geografisk avgrenset, sammenhengende myrområde (som kan bestå av flere synsegmenter)

synsegment – Utstrekningsnivå 2. Myrsamling eller myrelementsamling myrområde med karakteristisk kombinasjon av myrsegmenter (se Fig. #1, Bilde #1) som fungerer sammen som en hydrologisk enhet. Landformenhetene i landform­gruppa torvmarksformer (3TO) er myrtyper på synsegment-nivået (= synelement, myrsamling, myrelementsamling)

myrsegment – Utstrekningsnivå 3. Myrdel med (relativt) ensartet fordeling av myrstrukturer; f.eks. den åpne myrflata (Bilde #1–2), den spredt skogbevokste kantskogen (Bilde #1) og laggen (Bilde #1) den mer eller mindre smale stripa av jordvannsmyr som skiller et sentralt nedbørmyrparti på en konsentrisk høymyr fra den tilgrensende fastmarka (= myrelement)

myrstruktur  – Utstrekningsnivå 4. Større samling av mikrostrukturer, f.eks. tuestrenger (= kermis), stren­ger av høye tuer på nedbørsmyr, som er skarpt adskilt fra de bløte høl­jene; høljer, dvs. myk- og fastmattedominerte forsenkninger (Bilder #2–3); vassfylte gjøler på nedbørsmyr (Bilde #2); og fastmatte- eller tuedo­minerte strenger på jordvannsmyr som alternerer (Bilde #4) med myk­mattedominerte flarker (= rimpis) eller vassfylte flarkgjøler (Bilde #4).

Myrstrukturer dannes på ujevne, svakt hellende myroverflater ved at overskudd av overflatevann tidvis blir stående i forsenkninger demmet opp av forhøyninger på torvoverflata, umiddelbart nedenfor forsenkningen. Torvmosenes tilvekst blir normalt hemmet av stående vann. Over tid vil derfor forsenkningene demmes ytterligere opp og det stående vannet tendere til å spre seg sidevegs, hvorved myrstrukturene (strenger, høljer og flarker) blir langstrakte på tvers av myras helningsretning og danner karakteristiske ‘vaskebrett-liknende’ mønstre. Alternans av disse myrstrukturene kjennetegner strengmyrer.

mikrostruktur – Utstrekningsnivå 5. Myrområde karakterisert ved ens avstand til grunnvannsspeilet og torv av ens fasthet og nedbrytningsgrad; viktige begreper er tue, fastmatte og mykmatte, som utgjør (samle)trinn lans den lokale komplekse miljøvariabelen tørrleggingsvarighet (TØ)

flomvann (= limnogent vann) – vann som tilføres fra bekker, elver eller innsjøer, samlebetegnelse for innsjøvann og elvevann

grunnvann – alt vann under grunnvannsspeilet

grunnvannsspeil – det høyeste nivået i marka der fritt vann forekommer eller ville forekommet der-som marka hadde hatt tilstrekkelig vide hulrom, det vil si det nivået der marka er mettet med vann

hydromorfologi – brukes (i denne sammenhengen) om torvmarkenes oppbygning og overflateformer på ulike romlige skalaer, slik disse er bestemt av torvmarkas vanntilgang (landformenhetene som inngår som enkeltvariabler i 3TO utgjør nest øverste nivå 2 (synsegment) i et størrelseshierarki av hydromorfologiske landformenheter, som alle er gjenstand for typifisering og begrepsdannelse):

jordvann (= geogent vann, minerogent vann, fastmarksvann) – vann som har vært i kontakt med mineraljord (fastmark), men som ikke tilføres direkte fra innsjøer eller elver

kildevann (= rheogent vann) – oksygenrikt jordvann som mer eller mindre permanent springer fram fra undergrunnen

markfukting – når øvre marksjikt ofte er gjennomfuktet på grunn av tilførsel av vann

nedbørvann (= ombrogent vann) – regnvann som ikke har vært i kontakt med mineraljord

soligent vann – jordvann med hellende grunnvannsspeil

topogent vann – jordvann med tilnærmet horisontalt grunnvannsspeil

Dannelse av myr som landform er en kompleks prosess som er drøftet i en omfattende litteratur som dels har en vegetasjonsøkologisk, dels en mer utpreget geomorfologisk innfallsvinkel (se omtalen av Torvmarksformer (3TO) i lenken øverst på denne siden eller i NiN2 artikkel 3 for oversikt.)

Torvdannelse forutsetter at tre betingelser er oppfylt:

1. Vanntil­gangen må være sterk nok til å resultere i dominans av torvdannende vegetasjon, forutsetter sterk og permanent grunnvannstilførsel.
2. Tilstrekkelig høy produksjon av organisk materiale.
3. Lokale miljøforhold (ofte i kombinasjon med regionale miljøforhold) som hindrer nedbrytning av organisk materiale i så sterk grad at tapet av organisk materiale på grunn av nedbrytning over lang tid er lavere enn produksjonen.

I et kaldt klima blir betingelse (2) aldri oppfylt. Torvmark finnes derfor bare unntaksvis i den mellomalpine bioklimatiske sonen, i den mellomarktiske tundrasonen i de arktiske områdene og i kjøligere bioklimatiske soner. Ingen steder på det norske fastlandet er klimaet for tørt for torvdannelse, men i de mest kontinentale områdene på det norske fastlandet (svakt kontinental bioklimatisk seksjon) er sterk grunnvannstilførsel en forutsetning for utvikling av torvmark.

Nedbøroverskudd (forskjellen mellom nedbør og fordampning fra markoverflata) er en viktig faktor for torvdannelse [jf. betingelse (1)]. Nedbøroverskuddet øker når klimaet blir fuktigere (mer humid), det vil si mot mer oseaniske bioklimatiske seksjoner og kjøligere bioklimatiske soner. Under ellers like topografiske forhold fører økt nedbøroverskudd til at markfuktingen, og dermed tendensen til forsumping og torvdannelse, øker.

Forekomsten av hydromorfologiske myrtyper (torvmarksformer) som domineres av nedbørsmyr (V3) er i stor grad styrt av nedbørklimaet. Disse torvmarksformene har derfor en utbredelsesgrense mot kontinentale områder. Terrengdekkende myr (3TO–TE) er begrenset til de mest nedbørrike (humide) områdene i Norge, og forekommer særlig i midtfjordsregionen (2–10 mil fra den ytterste kystlinja, avhengig av topografien) litt opp fra havnivået (150–500 m), fra Rogaland til Troms. Høymyrtypene er kanthøymyr (3TO–HN) og atlantisk høymyr (3TO–HA) er også knyttet til oseaniske områder. Platåhøymyr (3TO–HA) finnes i lavlandet og er på Østlandet først og fremst knyttet til boreonemoral bioklimatisk sone, mens konsentrisk høymyr (3TO–HK) og eksentrisk høymyr (3TO–HE) først og fremst finnes i sørboreal sone. Konsentrisk høymyr (3TO–HK) finnes først og fremst på Østlandet, eksentrisk høymyr (3TO–HE) også i Midt-Norge. Myrstrukturene (tuestrenger og høljer) på høymyrene blir skarpere avsatt og tydeligere orientert på tvers av myras dreneringsretning med økende høyde over havet, kanskje fordi frostvirkningen (som spiller en rolle for utviklingen av tuer) blir sterkere. Figur 1 viser den karakteristiske anordningen av myrstrukturer på ulike torvmarksformer.

De hydromorfologiske myrtypene (torvmarksformene) som domineres av jordvannsmyr (hovedtyper V1 og V2) er også, men i mindre grad enn høymyrene styrt av nedbørklimaet fordi tilførselen av jordvann kan kompensere for lav nedbør og/eller varmt klima. Blant jordvannsdominerte myrtyper finnes derfor gjenvoksningsmyr (3TO–GJ), flatmyr (3TO–FA) og flommyr (3TO–FL) overalt hvor de lokale forholdene ligger til rette for myrdannelse. Myrdannelse i hellende terreng krever et stabilt, høyt grunnvannsspeil og er dermed begrenset av klimatisk humiditet. I lavlandet Østafjells mangler bakkemyr (3TO–BA), til dels også gjennomstrømningsmyr (3TO–GS), i boreonemoral sone i overgangsseksjonen (OC).

Bakkemyrenes maksimale helning og arealandel innenfor terreng der myrdannelse er mulig øker når klimaet blir mer humid. I klart og sterkt oseaniske bioklimatiske seksjoner (O2 og O3) forekommer bratte bakkemyrer med helning > 15° helt ned til havets nivå. Mot kjøligere bioklimatiske soner (oppover mot, og over, skoggrensa) forekommer bratte bakkemyrer også i mindre humid klima. Bakkemyr (3TO–BA) har sin største arealdekning i nordboreal og lavalpin bioklimatisk sone. Strengmyr (3TO–ST) er bakkemyr (3TO–BA) med alternerende myrstrukturer (bløte flarker som alternerer med tørrere strenger). Tendensen til streng- og flarkdannelse øker med økende høyde over havet i hvert fall opp til øvre del av mellomboreal bioklimatisk sone. Nærmere fjellet avtar torvproduksjonen, og dermed også tendensen til strengdannelse. Strengmyr (3TO–ST) finnes hovedsakelig i svakt oseanisk seksjon (O1) og overgangsseksjonen (OC) i mellomboreal og nordboreal bioklimatisk sone.

Mosaikkformene (‘blandingsmyr’) inneholder en regelmessig veksling mellom myrstrukturer som er betinget av jordvann og myrstrukturer som bare tilføres nedbørvann. Torvmarksformene i ‘mosaikkgruppa’ forutsetter at de tørrere myrstrukturene (på tuenivå: strenger eller palser) er hevet så mye over de bløtere, jordvannspåvirkete myrstrukturene (på mykmatte- eller fastmattenivå) at planterøttene ikke når ned i de dypere, jordvannspåvirkete torvlagene. Strengblandingsmyr (3TO–BS) har en liknende utbredelse som strengmyr, men mer begrenset til kontinentale og høyereliggende områder. Øyblandingsmyr (3TO–BØ), som skiller seg fra strengblandingsmyr (3TO–BS) ved at nedbørmyrpartiene mangler klar form og orientering og ikke har distinkt utbredelse.

Palsmyr (3TO–PA) er en helt spesiell mosaikkform som er vanlig i Finnmark og ellers forekommer spredt andre steder med tørt og kjølig klima. Hver enkelt pals er vanligvis 1–2 m høy, men kan bli så høy som 5–6 m. På Dovre finnes enkeltforekomster av palser på myrer ned til ca. 1000 m o.h., hovedsakelig på grunn av at lite nedbør og streng vinterkulde fremmer palsdannelse. Nå smelter imidlertid palsene ned på grunn av det varmere klimaet (lokalt sannsynligvis også på grunn av økte nedbørmengder).

De to torvmarksformene som er listet opp som ‘spesialformer’ er betinget av helt spesielle forhold. Djupkilde (3TO–DK) er kilder der forholdene har ligget til rette for torvdannelse. Polygonmyr (3TO–PO) er en mellomarktisk type torvmark som bare finnes på Svalbard (blant annet ved Longyearbyen), der den er meget sjelden. Trolig er den koblet til forekomst av landformenheten iskilepolygon (3FP–IP).