Bekkekløft

bekkekløft – liten elvedal med bratte sider; omfatter også bekken eller elva som renner gjennom gjelet eller den trange V-dalen

V-dal – dal med V-formet tverrprofil, ofte med bratt lengdeprofil, gravd ut i fast fjell og/eller i løsmasser av ei elv

gjel – bratt nedskjæring (trang dal) i fast fjell forårsaket av elvers graving

En bekkekløft (3EL–BK) defineres som en skarp forsenkning i terrenget, med en bekk i bunnen og forholdsvis bratte sideskråninger som heller mot hverandre. Bekkekløfter er dannet ved elveerosjon og de fleste bekkekløfter består av en bratt V-dal (3ER–VD) eller et gjel (3ER–GJ) som er nedskåret i en dypere, glasialt utformet dal som gjerne sjøl er nedskåret i en større dal- eller fjordside eller i en skog- og forfjellsvidde. Bekken som renner gjennom bekkekløfta i dag har ofte relativt beskjeden vannføring i forhold til størrelsen på dalen, men kan svulme betydelig opp i flomperioder. Dalsidene i bekkekløfter kan være fylt med løsmassemateriale eller være resultatet av massetransport i skråninger. Dal- og bekkeprofilets form bestemmes av nedskjæringen i fast fjell. Vannstrømmen i elva eller bekken er vanligvis sterk, og tettheten av stryk og fossestryk er ofte høy. Fosser i fritt fall kan forekomme.

Bekkekløfter kan være mer eller mindre skarpt avgrenset fra det omkringliggende terrenget, og det er en glidende overgang mellom bekkekløfter og V-daler uten bekkekløftkarakter. En bekkekløft skal ha en bekk eller elv i bunnen, en viss helning, motstående sideskråninger og være sterkt nedskåret i terrenget. Typiske bekkekløfter har V-formet tverrsnitt. Også deler av sideskråningene som ligger ovenfor eventuelle vendepunkter mellom konkavt og konvekst terreng tilordnes kløfta dersom de har betydelig helning og vender mot kløfta. Kløftas øvre grense trekkes der sideveggene flater ut eller terrengets eksposisjon skifter markert.

En mer teknisk avgrensning av bekkekløft (3EL–BK) er mulig ved hjelp av terrengposisjonsindeksen TPI som uttrykker et punkts (en piksel) sin terrengplassering i forhold til omgivelsene (målenabolaget; alle piksler innenfor et visst område); TPI < 0 i konkavt terreng (forsenkninger) og TPI > 0 i konvekst terreng (rygger og oppstikkende partier). Bekkekløfta kan avgrenses som bekken og det tilgrensende området med negativ TPI.  Egnet skala for avgrensning av bekkekløfter er 100 × 100 m-piksler og beregning av TPI i nabolag på 1 km2. Økologisk grunnkart for TPI vil kunne være til stor hjelp ved avgrensning av egenskapsområder for bekkekløfter.

Bekkekløfter varierer i størrelse og vertikal høydeforskjell.  Typisk opptrer de enkelte bekkekløftene på romlig skala 512–1024 m (verdi 9 på 2-log skala), men både større og mindre verdier forekommer.

Bekkekløfter er ofte skogdekte, men kan også inneholde ulike åpne fastmarkstyper, som rasmark (T13), nakent berg (T1) og fosse-eng (T15).

Bildene #1–2 viser ei typisk bekkekløft (3EL–BK) og et kartutsnitt med terrengmodell som viser skarpt avsatte bekkekløfter.