Vannsprutintensitet som uLKM i skogsmark

• fuktig mikroklima, betinget av nærhet til elver og fosser (fosserøyk)

vannsprutintensitet (VS) – LKM med sju basistrinn for variasjon i graden av innflytelse fra fosserøyk, det vil si dråper og mindre partikler (aerosoler) fra vannsprut fra elver som går i stryk og fosser; av disse er bare de to basistrinnene 0 og a relevante for skogsmark.

Vannsprutintensitet (VS) skal benyttes til å skille skogsmark (T4) med stabil høy luftfuktighet betinget av nærhet til rennende vann (hurtigstrømmende elver med fosser eller stryk) fra annen skogsmark.

Når elver med jevnt høy vannføring går i stryk og fosser dannes ‘fosserøyk’ som består av dråper og mindre partikler (aerosoler). Fordi store partikler faller til bakken raskere enn små, etableres det en gradient i vannsprutintensitet (VS) fra fossen ut i omkringliggende natur. Størrelsen på området som blir influert av fossesprut øker med økende fallhøyde og økende vannføring i elva, og påvirkes også av lokale topografiske forhold. For eksempel vil sprut fra fosser i trange gjel kunne transporteres mange hundre meter fra fossen, inn i sidedaler etc., når de lokale forholdene ligger til rette for det. Lokale vindforhold kan ha stor betydning. Størrelsen på det fossesprutpåvirkete området er korrelert med vannsprutintensiteten nær fossen. Med avtakende intensitet av fossesprut fra ‘fosseregn’ med store dråper nærmest via ‘fosseyr’ (mindre dråper) og ‘fossetåke’ (nesten bare aerosoler) endrer også andre miljøforhold seg. Nærmest fossen er luftfuktigheten høy og stabil og temperaturene modereres betydelig (kjølig om sommeren, mildt om vinteren) så lenge elva og fossen ikke fryser til. Med økende avstand fra fossen øker temperaturvariasjonen (maksimums- og minimums-temperaturene) og variasjonen i luftfuktighet inntil det ikke lenger er mulig å spore fosserøyk-innflytelse.

Den mer eller mindre konstant høye luftfuktigheten, også om vinteren, fører til at plantedeler som stikker opp over snøen tidvis fryser inn i is. Vedvekster (trær og busker) tåler dette dårlig. Grensa mellom åpen fosse-eng (T15, betinget av VS∙b+) og fosserøykinfluert skogsmark (T4, VS∙a) er derfor dynamisk, og reguleres i retning skogsmarka i ekstrem-år med kraftig isinnfrysing. Døde trær og busker er derfor et karakteristisk innslag i overgangen mellom åpen T15 og fosserøykinfluert T4 (Bilde #3).

Fosserøyk fremmer et stabilt og fuktig mikroklima, med klar innflytelse på artssammensetningen av epifytter. Effekten på markas artssammensetning er uviss.

Vannsprutintensitet (VS) er én av fem uLKM’er i beskrivelsessystemet for skogsmark (T4) som på en eller annen måte adresserer variasjon i fuktighetsforholdene. Relasjonen mellom UE og VS likner på relasjonen mellom KI og VM; akkurat som sterk kildevannspåvirkning (KI∙b+) forutsetter en viss grad av vannmetning (VM∙b+), medfører påvirkning fra fosserøyk (VS∙a) også konstant høy luftfuktighet svarende til UE∙a–. Det vil si at fosserøyk- eller fossestøvpåvirkete steder automatisk skal karakteriseres som svært lite uttørkingseksponerte. Vannsprutinfluerte steder utgjør imidlertid bare en mindre del av skogsmark med svært liten uttørkingseksponering.

Bildene #1–3 illustrerer overgangen mellom fosse-eng (T15) og fosserøykinfluert skogsmark (T4, VS∙a). Legg merke til økningen i trestørrelse og forekomsten av døde trær og busker i overgangen mellom de to hovedtypene (Bilde #2), som er et resultat av at alt som stikker opp av snøen tidvis blir dekket av et islag, noe vedvekster ikke tåler.

Overganger mellom åpen fosse-eng (T15) og tilstøtende fosserøykinfluert skogsmark (T4; VS∙a), dominert henholdsvis av furu (Bilde #1, øverst) og bjørk (Bilde #2, i midten). Legg merke til lavvokste, døde busker (Bilde #1)og trær (Bilde #3) i utkanten av fosse-enga og at at trehøyden øker gradvis fra eng til skogsmark (Bilde #2). Årsaken til dette er at vedplanter ikke tåler innfrysing i is.