Nøsteknausing er en nokså sjelden art som finnes mest vanlig i rik, boreal løvskog. Den har store karakteristiske grokorn i spissene på de øverste bladene. Den er svært lik sigdknausing G. hartmanii, men skiller seg fra denne ved at den blant annet vokser i tettere tuer.

Kjennetegn

Sigdknausing vokser i gulgrønne til mørkt grønne, nokså tette tuer. Bladet er bredest et stykke nedenfor midten og smalner deretter av til den nokså smal bladspiss. Ytterst sitter en kort, noe tannet, fargeløs hårspiss. De øvre bladene som ofte har grokorn, kan mangle denne hårspissen. Bladplaten er for det meste ett cellelag tykk, men den tilbakebøyde bladkanten er to cellelag tykk. De øvre bladcellene har tydelige papiller. Bladene har en tydelig kjøl. Nervens underside er noe kantete, noe som skiller denne arten fra nærstående arter som hakeknausing G. lisae og ufsknausing G. trichophylla. Sporofytter forekommer nokså sjelden, men rikelig med store, flercellede, gulgrønne grokorn i spissen på de øverste bladene. Disse faller imidlertid av på et tidspunkt og kan derfor av og til mangle. Den nærstående arten sigdknausing G. hartmanii har også grokorn i bladspissene, men denne vokser i mørkere grønne og mer glisne bestand, har blad uten papiller og svakt ensidig bøyde blad i skuddspissen.     

Økologi

Nøsteknausing G. anomala vokser på steiner og blokker i rik, boreal løvskog, gjerne der feltsjiktet er urterikt og frodig. Berggrunnen kan være svakt sur til basisk. Den er fra Sverige oppgitt å foretrekke noe fuktige voksesteder.   

Utbredelse

Arten finnes spredt i store deler av landet, men er vanligst i fjellnære strøk.  

Forvekslingsarter

Den kantete undersiden av nerven skiller nøsteknausing fra nærstående arter som hakeknausing G. lisae og ufsknausing G. trichophylla. Den nærstående arten sigdknausing G. hartmanii har også grokorn i bladspissene, men denne vokser i mørkere grønne og mer glisne bestand, har blad uten papiller og svakt ensidig bøyde blad i skuddspissen.