Bekkegråmose
Racomitrium aquaticum
Bekkegråmose vokser på overrislede overflater på bratte klipper i olivengrønne til mørkegrønne tuer. Bladene er langsmale og har butt utannet spiss.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
-
- Lisens
- CC BY 4.0
- Opphav
- John Gunnar Brynjulvsrud
- Utgiver
- Biofokus
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Over til venstre: hjørneceller. Over til høyre: tverrsnitt av blad. Ned til venstre: Bladspiss. Ned til høyre: Cellestruktur i bladplata.
Bekkegråmose vokser i oliven- til mørkegrønne tuer med opptil 4 cm lange, nesten ugreinede skudd. Bladene kan være ensidig bøyd, er stive, smalt triangulære med en relativt bred og butt spiss uten hårspiss og tenner. Bladnerven slutter litt før bladspissen, er tydelig nedfelt og bred. Bladkanten er tilbakebøyd forholdsvis høyt opp i bladet, i hvert fall på én side. Bladplaten er ett cellelag tykk, og har tettsittende avrundede papiller. I bladets øvre del er bladcellene kort rektangulære til avrundede med noe bølgete cellevegger. Sporehus forekommer sjelden, er kort sylindriske og slette, og sitter på en knapt 1 cm lang stilk.
Bladform
Økologi
Bekkegråmose vokser oftest på overrislede overflater på bratte klipper. I oseaniske strøk kan den vokse på klipper som ikke overrisles. Den kan forekomme på stein og blokker i rennende vann.
Utbredelse
Bekkegråmose har tyngdepunktet av utbredelsen langs kysten i Sør-Norge, men er også registrert i innlandet, samt sparsomt i Nordland. Den er registrert i Finnmark i 1922. Den er ikke registrert på Svalbard.
Forvekslingsarter
Bekkegråmose skilles fra buttgråmose R. aciculare ved at sistnevnte har bredere og tannet bladspiss. Bekkegråmose skilles fra kystgråmose R. obtusum ved at sistnevnte ofte har flere sidegreiner, har kraftig bølgete cellevegger, langsmale celler og mangler papiller.
Bekkegråmose har sparsomt forgreinete skudd med sporofytter.