Blå krageslørsopp
Cortinarius pseudofallax
Blå krageslørsopp tilhører et kompleks av svært nærstående arter, som for tiden er under utredning.
Dette er en liten, okergulbrun art, med farge som minner om hjorteslørsopp Cortinarius hinnuleus. Den har ofte en tykk velumring på stilken og en ganske intens blåfiolett stilktopp; som har gitt opphav til det norske navnet, samt en særpreget blyantliknende lukt.
Kjennetegn
Hatten hos blå krageslørsopp er 0,5–2,5 cm, klokkeformet til butt kjegleformet og mer bredt hvelvet til puklet. Den er sterkt hygrofan. På unge individer er hattkanten dekket av hvite, fibrøse velumrester; noen ganger som små lapper eller flak, og stripet opp til halvveis mot sentrum når soppen er fuktig. Fargen er okergulbrun, gyllengulbrun eller lysbrun, og kan minne litt om hjorteslørsopp Cortinarius hinnuleus.
Skivene er relativt tettstilte, og ganske livlig gulbrune på unge individer. Stilken er 2,5–8 x 0,2–0,4 cm, med oppsvulmet basis og rikelige velumrester i form av ett til to belter, eller som en tydelig, hvit ringsone, som hos krageslørsopp Cortinarius parvannulatus. Stilktoppen er blek, men kan også ofte være tydelig blåfiolett, i vakker kontrast til de gulbrune skivene. Blåfargen kan også være til stede i nedre del av stilken, som ellers går mest i okerfarger, og er tydelig også i selve kjøttet i stilktoppen. Lukten er svak eller noe sedertre-/blyantaktig.
Habitat og utbredelse
De norske funnene av denne arten er fra kalklindeskog i Oslofjordsområdet, der det også ble registrert seljetrær på funnstedene. Den er også funnet langs veg i rik sandfuruskog med selje. Utenfor Norge er den vanligvis funnet i fuktigere naturtyper under ulike vier-, selje- og pile-arter (Salix sp.) eller osp Populus tremula.
Forvekslingsarter
Blå krageslørsopp tilhører et kompleks av svært nærstående arter, som for tiden er under utredning. Opprinnelig ble alle artene ført til én art, som, basert blant annet på lukten, lenge gikk under navnet Cortinarius cedriolens (senere endret til C. parvannulatus, som fortsatt brukes som samlenavn).
Artene kan til en viss grad skilles fra hverandre på hattfarge (noen, som Cortinarius parvannulatus s.str., er mer rødbrune). Andre skillekarakterer er i hvor stor grad velumet danner en ring i øvre del av stilken og om stilken har fiolettskjær. Artene synes jevnt over å være knyttet til lauvtrær. Se ellers omtale og diskusjon hos Esteve-Raventos (2013) og Brandrud et al. (2015).