Gulbeltet stråleslørsopp Cortinarius microglobisporus U. Peintner, F. Bellú & E. Borghi

Hatten er opp til 7 cm bred, hvelvet og etter hvert avflatet, med en kant som lenge er innbøyd. Velumrester gjør at hattoverflaten kan være innvokst fibret. Hatten er i tillegg hygrofan; ofte med karakteristiske mørkere årer og flekker på blekere bunn. I gjennomfuktet tilstand er fargen også i sentrum av hatten mørkt okerbrun, mens kanten er mørk okerbrun til mørkebrun. Noen ganger ses også en oliventone. Under middels fuktige værforhold er hatten ofte halvt uttørret og tofarget, med et bredt midtparti med lyse, livlige okerfarger med oransjebrune og kjøttfargete partier. I tørrvær er hele hatten lyst okerbrun.

Skivene er relativt tettstilte og livlig okergulbrune som unge. Stilken varierer fra å være jevntykk til klubbeformet, og har gjerne tilspisset basis. Den er 3–6 x 1–1,6 (basis opp til 2,5) cm lang, med tydelig lysgule velumrester, som øverst er konsentrert i en trådet ringsone på blek bunn. Nedre stilkdel blir mørkere okerbrun ved trykk og aldring. Lukten hos denne arten er ubetydelig.

Sporene er 5–6,5 x 4–5 µm, runde til nesten runde, og tett og middels sterkt vortete.

Det norske funnet av denne arten er fra middels rik lågurteikeskog. Det var også eik (frynseeik, Quercus cerris) på typelokaliteten i Italia, der den ble beskrevet fra for første gang.

Arten har altså, per 2021, kun to publiserte forekomster på verdensbasis, og ble funnet med 3 ukers mellomrom i 2011; fra Telemark, Drangedal (Brandrud et al. 2015) i Norge, og Appenninene i Italia (Peintner et al. 2014). Trolig er arten virkelig sjelden, og ikke bare uoppdaget mange steder, ettersom den er såpass stor og iøynefallende og med distinkte kjennetegn.