Strandenggresshoppe
Chorthippus albomarginatus
-
- Lisens
- CC BY-SA 3.0
- Opphav
- Hallvard Elven
- Opphav
- Göran Liljeberg
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Strandenggresshoppe er en middels stor, vanligvis gråaktig til brunaktig markgresshoppe. Arten er særlig knyttet til strandenger men kan også forekomme på enger i nærheten av ferskvann. Den er forholdsvis vanlig på Østlandet og Sørlandet.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested og økologi
- Sang
Hann av strandenggresshoppe Chorthippus albomarginatus
Størrelse
Kroppslengde hann 12–16 mm. Kroppslengde hunn 17–22 mm.
Kjennetegn
Middels stor, vanligvis nokså ensfarget art. Fargen er vanligvis gråaktig eller brunaktig, men kan også slå over i grønt. Hunnen har normalt en iøynefallende lys stripe langs framvingekanten, som dog ikke er unik for arten. Ryggskjoldet har både sidelister og midtkjøl. Sidelistene er tilnærmet rette og parallelle i framre halvdel av ryggskjoldet, i høyden svakt innoverbøyde. Vingene er fullt utviklet. De rekker vanligvis til bakkroppsspissen og ofte litt forbi knærne på bakbenene. Som hos øvrige Chorthippus-arter er framvingens framkant utvidet ved basis, men dette trekket er svakt utviklet og ofte utydelig hos arten, særlig hos hannen. Hannen har 110–130 stridulasjonstapper, hunnen har 115–125 stridulasjonstapper.
Hunn av strandenggresshoppe Chorthippus albomarginatus
Forvekslingsarter
Arten kan skilles fra de fleste øvrige små markgresshoppene ved at ryggskjoldets sidelister er tilnærmet rette og parallelle i framre halvdel av ryggskjoldet. Den deler dette trekket med sumpgresshoppe, myrgresshoppe og enggresshoppe. Sumpgresshoppe er betydelig større og kan kjennes igjen på bakbeinets karakteristiske fargetegninger i rødt, gult og svart. Arten kan normalt skilles fra myrgresshoppe og enggresshoppe ved at begge kjønn har fullt utviklede fram- og bakvinger. Hos de to andre artene har hunnen reduserte vinger, og hannen har reduserte bakvinger som kun er opp til ¾ så lange som framvingene. Dette kan sees ved å betrakte dyret fra siden i motlys. Imidlertid kan begge kjønn av enggresshoppe unntaksvis opptre i en fullt vinget form hvor både fram- og bakvingen rekker forbi bakkroppsspissen. Strandenggresshoppe kan skilles fra slike langvingende individer av enggresshoppe ved at framvingekanten er mindre tydelig utvidet ved basis. Arten kan til nød også forveksles med de to Omocestus-artene, som har jevnt buede sidelister på ryggskjoldet. Hos disse er framvingens framkant helt jevn (ikke utvidet) ved basis.
Totalutbredelse
Utbredt over det meste av Europa bortsett fra helt i nord og stedvis i sør. Østover strekker utbredelsen seg gjennom Russland til Kina.
Utbredelse i Norge
Forholdsvis vanlig på Østlandet og Sørlandet, spesielt i kyststrøk men også et stykke inn i landet. Rapporteringer av arten fra Vestlandet dreier seg sannsynligvis om feilbestemmelser.
Levested og økologi
Arten er først og fremst knyttet til strandenger, og er således vanligst på kystnære lokaliteter. Den liker seg best på snaue, tørre enger, helst på sandgrunn, og med innslag av blant annet marehalm. Den kan også forekomme på enger innover i landet i nærheten av ferskvann, gjerne ved større vann, innsjøer eller elver. Den opptrer ofte på beitemark. Den er ofte tallrik der den forekommer. Eggene legges i forholdsvis små eggkapsler som hver inneholder 3–10 egg. De plasseres i løs sand eller jord, gjerne mellom gressrøtter eller under mose. Eggene overvintrer kun én gang. Nymfene kan vanligvis finnes fra begynnelsen av mai, og gjennomgår 4–5 nymfestadier. De voksne kan vanligvis påtreffes fra midten av juli. Både hannen og hunnen kan fly, men hunnen gjør det sjelden. Både nymfer og voksne lever utelukkende av planteføde, fortrinnsvis gress og urter.
Sang
Lokkesangen består av en serie myke lyder «frrrt» som produseres med 1,5–4 sekunders mellomrom. Serien består av 2–6 slike elementer, og hvert element varer cirka 0,5 sekunder. Sangen kan minne om sangen til gråbrun markgresshoppe, men hvert «frrrt» er mykere og varer lengre. Sangen kan høres opp til cirka 10 meters avstand. I tillegg til lokkesangen har arten en helt annen og langt mer komplisert friersang som er satt sammen av flere ulike sangelementer. Denne friersangen kan ofte være mer dominerende på lokaliteten enn selve lokkesangen.