Blodsjøstjerner Henricia

Slekten Henricia er viden kjent for å skape frustrasjon og fortvilelse blant alle som har prøvd å artsbestemme dem. Alle artene likner veldig på hverandre, og er følgelig vanskelige å artsbestemme. Slekten inneholder forholdsvis små individer med liten sentralskive og slanke armer hvor armspissene krøller oppover. Fargene kan variere, noen er knallrøde, brunrøde, eller også gule, oransje og lilla.

Ønsker du å gå videre med inndeling av Henricia i to undergrupper kan du studere piggene på oversiden av dyret i stereolupe. Den har mange små pigger som enten sitter i klaser (paxiller), eller én og én i rekke. De to undergruppene kan skilles ut som følger:

1) Henricia pertusa-gruppen: piggene er spisse, ofte med flere piggspisser på samme pigg.

2) Henricia perforata-gruppen: piggene er butte.

Individene i slekten blir ikke så veldig store, ca. 10-15 cm i diameter.

Henricia er vanlig i hele Nord-Atlanteren, og er funnet fra sublittoralen og ned til 2328 m dyp (Madsen 1987; Ringvold & Andersen 2015; Knott m.fl. 2017; Ringvold m.fl. In prep.). Henricia er registrert langs hele norskekysten, og også fra Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen og Frans Josefs land (Gulliksen m.fl. 1999; Brattegard 2001; Anisimova & Cochrane 2003). 

Det er registrert 106 Henricia-arter i verden, og de finnes i alle verdens hav (Rowe & Albertson 1986; Madsen 1987; Clark & Downey 1992; Mah & Hansson 2008; www.marinespecies.org).

Artene trives både på hardbunn og bløtbunn, og henger gjerne på tareblader. De er ganske vanlig å finne under dykking, og kan også feste seg til garnredskap og bli med opp i båten.

Henricia er flinke til å filtrere planteplankton fra vannmassene (Rasmussen 1965). De spiser også svamp, bl.a. Isodictya sp.. De fjerner cellene rundt svamppiggene, særlig den øverste 3.-delen og etterlater upigmenterte områder. Henricia påvirker derved svampens vekst og dødelighet, fordi de skadede områdene lett brekker av (Sheild & Witman 1993). Henricia og Asterias rubens kan danne store tettheter, eller ”fronter”, i områder med mye kråkeboller. Kråkebollene beiter som kjent på tare, og i sin iver etter å skaffe mat kan de ødelegge muslinger som sitter nær eller under festeorganet til tare. Ødelagte skjell skaper en sterk lukt som tiltrekker andre dyr, som A. rubens, som kommer for å beite på skjell. Etterhvert som kråkebollene beveger seg etter mer tare-mat, flytter også sjøstjernene seg etter. Henricia er også der for å fråtse i mat, for eksempel svamp (Halichondria) (Scheibling & Lauzon-Guay 2007).

Henricia er en vanlig slekt ved kaldtsvannkorallrev i Norge. De er funnet fra alle sonene av korallrevet, men vanligst i øvre del med både levende og død korall (Fosshagen 2001). Henricia er kjent for yngelpleie, slik som for Leptasterias muelleri, hvor de går opp på ”alle fem armspissene” og lager en klokkeform med kroppen. Der kan de oppbevarer eggene sine til de klekker, og gjerne litt til. 

Studier fra Færøyene og Island viser at slekten er vanlig også der. H. pertusa-gruppene ble hyppigst funnet rundt 5-1700 m dyp, og i temperaturer rundt 0-5°C, og H. perforata-gruppen tilsvarende på 5-1500 m dyp og i temperaturer rundt 2-6°C (vektet dyp og temperatur) (Ringvold & Andersen 2015; Ringvold m.fl. in prep.).

Slekten Henricia likner ikke så mye på andre slekter, så å identifisere til slekt skulle gå greit.  

Tidligere studier av denne gruppen har enten overforenklet, eller komplisert inndelingen av arter, med det til følge at det blant annet er opprettet underarter. Nyere studier har tatt i bruk både morfologiske og genetiske metoder for å begynne og nøste i problemet. Knott m.fl. (2017) publiserte nylig en studie om Henricia fra Nord-Atlanteren. Totalt fem ulike grupper (arter) ble funnet, hvorav tre fra kystnære norske farvann. Ved sammenlikning mhp morfologiske trekk, samsvarte dette med de tre kjente artene H. pertusa, H. perforata og H. oculata. De to andre gruppene ble også funnet innenfor norske farvann, men lengre ute.