Kystrødbeger
Cladonia polydactyla
Kystrødbeger er en ganske slank, rødfruktet begerlav med soredier og uregelmessige begre som danner utvekster langs kantene. Den vokser skyggefullt, helst på død ved, i kystnære skoger.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse i Norge og Norden
- Utbredelse i verden for øvrig
- Forvekslingsarter
- Kommentarer
Kjennetegn
Tallus
Podetiene er slanke og ugreina eller rikt greina i øvre del. De er normalt opp til 3 cm, sjelden 5 cm høye, med uregelmessige begre av varierende bredde. Fargen er overveiende grågrønn til gråhvit. Overflata av podetiene er dekket av relativt grove soredier, men er ofte noe barkkledd og småskjellet mot basis. Basalskjellene er som regel vedvarende, rikt innskåret, ca 1 mm, og ofte med okergule flekker.
Fruktlegemer
Fruktlegemer er forholdsvis sjeldne. De er røde og sitter på begerkanten eller i greinspissene. Av og til forekommer grupper av fruktlegemer som er mer eller mindre sammenvokste.
Pyknidier
Pyknidier er vanlige. De har røde munninger og sitter langs begerkanten.
Kjemi
Tallus reagerer K+ gul, PD+ gul og UV-. Inneholder thamnolsyre, sjelden også små mengder av squamatsyre i tallus.
Økologi
Kystrødbeger vokser oftest på død ved, stubber, læger og rotvelter, i fuktige skoger. Den vokser ellers også på mosekledde bergvegger og på humusrik jord i kystfuruskoger. Arten vokser ganske vanlig på råtne stubber i yngre plantefelt med gran.
Utbredelse i Norge og Norden
Kystrødbeger er utbredt langs kysten i et bredt belte fra Østfold til Nordland. Den er sjelden i innlandet. Arten forekommer også i søndre deler av Sverige, i sørvestre Finland, i Danmark og på Færøyene. Kystrødbeger har et typisk suboseanisk utbredelsesmønster i Norden.
Utbredelse i verden for øvrig
Kystrødbeger er utbredt i Vest-Europa og Macaronesia i områder med oseanisk klima. Arten er ikke sikkert rapportert fra andre verdensdeler.
Forvekslingsarter
Kommentarer
Kystrødbeger og melrødbeger er morfologisk svært like, men er kjemisk adskilt fra hverandre og skilles derfor enklest på UV-reaksjonen. Det er uklart om de to artene er genetisk klart adskilt.