Bleiksyl
Cladonia norvegica
Bleiksyl kan kjennes på sine ugreina podetier og bleikt kjøttfarga fruktlegemer. Den opptrer av og til med rødflekka basalskjell i sør. Arten er utbredt hovedsakelig på død ved i barskog på Østlandet og i Trøndelag og er ellers nokså sjelden.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse i Norge og Norden
- Utbredelse i verden for øvrig
- Forvekslingsarter
- Kommentarer
Kjennetegn
Tallus
Podetiene er spinkle og som regel ugreina, opp til 3 cm lange. De er langt tilspissa og ofte bøyde i spissene. Overflata av podetiene er finsorediøs med unntak av helt nederst hvor det er noe bark. Fargen er overveiende grønn til grågrønn, ofte med lyse, nesten gjennomskinnelige soner der hvor sorediene er erodert bort. Basalskjellene er små og uanselige, med relativt dype innskjæringer, ofte forsvinnende blant moser på velutviklet materiale. På Østlandet opptrer en form med røde flekker på basalskjellene som trolig er forårsaket av beiting fra midd.
Fruktlegemer
Fruktlegemer er relativt sjeldne. De er bleikt kjøttfarga (som kyllingkjøtt) og sitter i spissen av podetiene.
Pyknidier
Pyknidier er forholdsvis vanlige. De har bleike munninger og sitter i spissen av podetiene.
Kjemi
Tallus reagerer PD-, K- og UV- eller UV+ svakt. Bleiksyl inneholder barbatinsyre og 4-O-demethylbarbatinsyre i tallus. Røde flekker på basalskjellene inneholder rhodocladonsyre.
Økologi
Bleiksyl vokser på råtten ved, spesielt stubber og læger, fortrinnsvis av bartrær. Mer sjelden vokser den også på basis og nedre del av stammen på levende trær. Den opptrer fortrinnsvis i fuktige granskoger av ulik alder inklusive yngre granplantefelt.
Utbredelse i Norge og Norden
Bleiksyl er utbredt hovedsakelig på Østlandet og i Trøndelag og Nordland nord til Rana. Den er sjelden på Sør- og Vestlandet. Arten er mest vanlig i fuktig granskog i Midt-Norge og på Østlandet. Bleiksyl er også kjent fra midtre deler av Sverige og fra Finland, men forekommer ikke lengst nord.
Utbredelse i verden for øvrig
Bleiksyl er en fuktighetskrevende art som forekommer i kystnære områder i Vest-Europa, Madeira, Øst-Asia, østlige og vestlige Nord-Amerika. Den er også påvist på den sørlige halvkule i Tierra del Fuego (Chile og Argentina).
Forvekslingsarter
Kommentarer
Bleiksyl vokser ofte sammen med stubbesyl Cladonia coniocraea som har andre lavsyrer (reagerer PD+ rødt) og basalskjell med færre og grunnere innskjæringer. Materiale med rødt pigment på basalskjellene er umulig å ta feil av. Denne formen opptrer mest på Østlandet og er svært sjelden i Trøndelag. Former av melrødtopp (var. bacillaris) er habituelt svært lik bleiksyl og kan ha pyknidiemunninger hvor den røde fargen er lite synlig. Slike eksemplarer er nesten umulig å skille sikkert fra bleiksyl.