Bleikbeger
Cladonia carneola
Bleikbeger danner nye begre fra kanten av det gamle og har bleikt kjøttfarga fruktlegemer.
Bleikbeger er en ganske lett kjennelig begerlav. Den har bleike, finsorediøse begre og som regel nokså mørke stiftforma pyknidier. Arten har ofte hvitaktige eroderte flekker og danner bleikt kjøttfarga fruktlegemer. Bleikbeger er utbredt i hele landet, men er vanligst i barskogsområder.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse i Norge og Norden
- Utbredelse i verden for øvrig
- Forvekslingsarter
- Kommentarer
Bleikbeger har finsorediøs overflate og ofte eroderte, nesten gjennomskinnelige partier øverst på begrene.
Kjennetegn
Tallus
Podetiene er opp til 5 cm høye, med relativt breie begre som kan danne nye begre fra kanten av det gamle. Fargen er overveiende bleikgrønn til gulhvit. Overflata av podetiene er finsorediøs, men etter hvert kan sorediene forsvinne flekkvis og danner hvite, nesten gjennomskinnelige felt. Sjelden forekommer små skjell nær basis av podetiene. Basalskjellene kan være vedvarende, men forsvinner ofte tidlig.
Fruktlegemer
Fruktlegemer er ikke uvanlig. De er bleikt kjøttfarga (som kyllingkjøtt) og sitter på korte stilker langs kanten av begrene.
Pyknidier
Pyknidier er vanlige og tydelige. De varierer i farge fra bleikbrune til brunsvarte og sitter på små stilker langs kanten av begrene. Det gir inntrykk av en markert tannete begerkant.
Kjemi
Tallus reagerer K-, PD-, KC+ gult og UV-. Bleikbeger inneholder zeorin og usninsyre, vanligvis også iso-usninsyre. Zeorin kan danne nålforma krystaller på podetiene av eldre herbariemateriale.
Økologi
Bleikbeger vokser på råtne stubber og læger samt på humusrik jord i skog av alle aldre, særlig i barskogsområder. Den kan også vokse på erodert torv i myrområder eller på berg og blokker med tynt jorddekke. Den er vanligst i middels til nokså skyggefulle skoger, men vokser også lysåpent.
Bleikbeger har ofte regelmessige begre, gjerne med tannet kant av brunsvarte pyknidier.
Utbredelse i Norge og Norden
Bleikbeger er utbredt i hele landet, men er vanligst i fjellnære områder og i nord- og mellomboreale skogsområder på Østlandet og i Trøndelag. Den er forholdsvis sjelden på Sør- og Vestlandet. Arten er også kjent fra Svalbard. Bleikbeger er også utbredt i Danmark, Finland og Sverige, men er generelt sjelden i sør. Den opptrer også sjelden på Island.
Utbredelse i verden for øvrig
Bleikbeger har en mer eller mindre sirkumpolar, temperert til arktisk utbredelse på den nordlige halvkule. Den er kjent fra Europa, Asia sør til Nepal og Nord-Amerika sør til Mexico. På den sørlige halvkule er den kjent fra Sør-Amerika (Argentina og Chile) og Antarktis, muligens også fra New Zealand.
Forvekslingsarter
Bleikbeger kan forveksles med pulverrødbeger Cladonia pleurota og noen arter i brunbeger-gruppen Cladonia chlorophaea s.lat.
Kommentarer
Bleikbeger kan ligne pulverrødbeger Cladonia pleurota, men skilles fra denne på gjennomgående finere soredier, tannete begre og tendens til gjennomskinnelig tallus. Dessuten har bleikbeger aldri rødt pigment i pyknidier og fruktlegemer. Former av brunbeger Cladonia chlorophaea s.lat. kan også ligne, men de har normalt grovere soredier og tykkere podetier uten tanna begerkant samt at eventuelle fruktlegemer er mørkere brun.