Kamelhalsfluer
i Norge og Norden

Kamelhalsfluer er ytterst eiendommelige dyr, som ikke kan forveksles med andre norske insekter. Kroppen er mørkebrun eller svart, og vingene er klare og gjennomsiktige, men med mørke ribber og et mer eller mindre farget vingemerke (stigma). Forvingelengden er 8–15 mm. Hodet er stort og flatt, med kraftige, bitende munndeler og korte, tynne antenner. Det lange og slanke halsskjoldet (pronotum), som gjerne bæres på skrått oppover, har gitt kamelhalsfluene deres navn. Hunnen har en lang, tynn eggleggingsbrodd ytterst på bakkroppen, men ellers likner hunnen og hannen hverandre.

Larven er også mørkebrun eller svart, ofte med noen lysere fargetegninger som gjentar seg for hvert ledd. De har både hode og halsskjold som likner de voksnes, men halsskjoldet bæres ikke i så stor grad på skrå oppover. Bakkroppen er langstrakt og flattrykt.

På grunn av deres skjulte levevis er det ikke så ofte en treffer på kamelhalsfluer, og de fleste har nok aldri sett en. Artene lever i både bar- og løvskoger, men normalt er kamelhalsfluer vanskelige å finne, muligens fordi de ofte befinner seg høyt oppe i trærne. Man kan imidlertid av og til finne dem når de soler seg i lavere vegetasjon i glenner og langs skogbryn. De voksne kamelhalsfluene er rovdyr som fanger sine byttedyr på blader, grener og trestammer. Det er særlig små og bløthudete insekter, edderkoppdyr og andre småkryp som fortæres. Larvene oppholder seg under løs bark og i barksprekker. De er dyktige jegere, og kan bevege seg raskt både forlengs og baklengs. Byttedyrene utgjøres for det meste av små insekter, midd og edderkopper, men de tar også store mengder egg og larver av planteveps og små sommerfugler. Larver som holdes i fangenskap kan også angripe og spise hverandre om de ikke får nok annet fôr. Kamelhalsfluer, både voksne og larver, regnes som meget nyttige dyr, da de sannsynligvis spiser store mengder dyr som av noen anses som skadedyr.

De voksne dyrene er på vingene fra slutten av april til ut i august. De skal være mest aktive om dagen, men man ser dem sjelden flygende, bortsett fra når man tilfeldig skremmer dem opp. Flere steder i litteraturen kan man lese at kamelhalsfluer ikke kommer til lys. Det hender dog av og til at man om morgenen kan finne dem hengende i spindelvev tett ved utelamper, og dette kan tyde på at dyrene også er aktive om natten, og at de i noen grad trekkes mot lys.

Kamelhalsfluer har en toårig livssyklus. Etter paringen, som finner sted oppe i trærne tidlig på sommeren, legger hunnen eggene ved å bore sin lange leggebrodd inn i sprekker og barkrevner på gamle trær. Eggene klekker etter noen uker, og larvene gjennomgår ca. ti stadier. Kort tid før andre overvintring ”graver” den seg en liten hule under barken. Her tilbringer den vinteren, og sent neste vår forpupper den seg i hulen. Puppen er uvanlig til puppe å være, da både hode, bein og vingeanlegg er frie, slik at den kan bevege seg rundt under barken, noe den gjør særlig mot slutten av de ca. to ukene puppetiden varer. Puppen er i det hele tatt svært lik larven, kun de tydelige vingeanleggene avviker betydelig.

I Norden har vi fem arter, hvorav én, Subilla confinis, kun er kjent fra ett eneste eksemplar fra Sør-Danmark. Xanthostigma xanthostima er den vanligste arten, vidt utbredt i alle landene, inklusive Island, men mangler aller lengst i nord. Raphibia ophiopsis er nesten like vanlig som X. xanthostigma i Norge, Sverige og Finland, men mangler merkelig nok helt i Danmark. Phaeostigma notata har en mer sørlig utbredelse, spredt gjennom alle landene unntatt Island. Inocellia crassicornis er helt nylig oppdaget i Norge, og finnes ellers kun i Sverige, hvor den til gjengjeld har en ganske stor utbredelse.