Mosenettvinge
Osmylus fulvicephalus
Osmylus fulvicephalus er én av Nordens største og mest karakteristiske nettvinger, men den er ikke funnet i Norge.
Kjennetegn
Den nordiske arten, O. fulvicephalus, er en stor nettvinge, med forvingelengde på 20–26 mm. Hodet er rødt eller rødbrunt, og den tynne og spinkle kroppen er svart. Antennene er lange og tynne, og de brede vingene er i hovedsak klare og gjennomsiktige, men med mørkebrune eller svarte flekker og et tett ribbenett med mange tverribber. Hanner og hunner er like.
De smale og langstrakte larvene er mørkebrune eller svarte, og forsynt med korte og kraftige, svarte børster. Kjevene er lange og tynne, formet omtrent som en pinsett. Larven beveger seg av og til ut i vannet etter bytte, men i motsetning til de vannlevende svampfluenes larver (Sisyridae) mangler larven til O. fulvicephalus trachégjeller, og kan derfor ikke være under vann lenge av gangen. Den har et par luftblærer i tarmkanalen, som forhindrer at den synker til bunns og drukner. Larver i siste larvestadium måler ca. 20 mm, de lange kjevene medregnet.
Forvekslingsarter
Arten er lett å kjenne igjen, den kan neppe forveksles med andre nordiske insekter, med et mulig unntak for flekkmaurløve Euroleon nostras.
Levevis
I Danmark lever O. fulvicephalus kun ved rennende og rent vann. Den påtreffes både ved små bekker, mindre elver og langs større vannløp. De voksne dyrene holder til på skyggefulle steder, og arten finnes derfor kun på lokaliteter hvor det vokser trær og busker langs bredden.
De voksne er i hovedsak rovdyr og lever av andre insekter, som døgnfluer, steinfluer, mygg og bladlus, men de spiser også i noen grad pollen og alger. Vanligvis holder de seg godt skjult, men man kan noen ganger se dem jakte over vannstrengen i skumringen. De flyr langsomt og vimsete.
Larvene lever dypt inne i tette moseputer, særlig på store, mosegrodde steiner og alltid tett ved vannet. Akkurat som de voksne, er disse rovdyr, og lever av mange ulike smådyr. De tar særlig mygg- og fluelarver, men spiser også spretthaler, midd, snegler, fåbørsteormer og andre småkryp. Larvene er meget vanskelige å finne, selv på lokaliteter hvor det er kjent at det finnes mange voksne.
Det meste av tiden tilbringer voksne dyr i skjul av grener og blader, ofte i flere meters høyde. Hvis man vil finne O. fulvicephalus, er man derfor normalt nødt til å skremme dem frem, gjerne fra grener som henger ut over vannet. Som regel setter dyrene seg igjen ganske raskt når de skremmes ut, og forsøker straks å skjule seg igjen. Det kan også være lurt å se etter arten under broer. Arten trekker imidlertid ikke mot lys, så den fangstmetoden fungerer ikke.
Livssyklus
I forbindelse med paringen lokker hannen hunnen til seg ved hjelp av duftstoffer som utskilles fra spesielle kjertler ytterst på bakkroppen. Et par dager etter paringen begynner hunnen å legge eggene, enkeltvis eller i små grupper på oreblader som rager ut over vannet, eller også i moseputer på steiner eller gamle trestammer nær vannkanten. I alt legges ca. 25 egg, og disse klekker etter 2–3 uker. Larvene oppholder seg inne i mosen hele sommeren, og utpå høsten går de også i vinterdvale der, i tredje og siste larvestadium. Gjennom vinteren og tidlig på våren stiger oftest vannstanden i bekker og elver, hvilket medfører at larvenes overvintringssteder kan være oversvømt i lange perioder. Dette overlever den dog uten problemer. Ut på våren, når vannstanden har falt, blir larven igjen aktiv. Den vokser ennå en stund, og i mai spinner den en kokong som den forpupper seg i. Puppestadiet varer 2–3 uker, og de voksne dyrene er normalt på vingene fra begynnelsen av juni. De kan finnes frem til slutten av juli. Det er kun én generasjon i året.
Utbredelse
O. fulvicephalus er ikke funnet i Norge, men forekommer i deler av Sverige (Bohuslän) som grenser opp mot Østfold. Ellers i Sverige finnes den i Östergötland og Skåne, i Finland finnes den helt i sørvest og i Danmark finnes den i østlige deler. Videre nedover i Europa forekommer den de fleste steder hvor det er egnete forhold, og dessuten litt inn i Asia.