Hårbladlusløve
Megalomus hirtus
Megalomus hirtus er en uanselig bladlusløve som sjelden tar til vingene, og som derfor lett overses.
Kjennetegn
Hode svart eller brunsvart, glinsende. Antennenes to første ledd nokså lyse, resten av antennen brun. I hvile kan antennene slås inn mellom vingene og beina. Forkroppen av samme farge som hodet, og det samme gjelder også bakkroppen, men de første leddene er gjerne noe lysere. Både kropp og vinger er tett besatt med hår, i hvert fall på vingene er mange ganske lyse. Forvingene er lyse, men med tydelige gråbrune tverrbånd, med bredt costalfelt og med minst fem, gjerne seks eller sju, ribber fra radius. Flekkmønsteret på forvingene viser betydelig variasjon fra individ til individ. Noen av de innerste tverribbene i costalfeltet kan være forbundet med hverandre. De to tverribberekkene, men særlig den ytterste, er tydelig buete. Vingemerket, særlig på bakvingene, mer eller mindre rødaktig. Bakvingene har store, men svake, flekker i tuppen og langs kantene. Beina er brungule, ytre 2/3 av bakleggene lysere enn resten. Forvingelengde 6,5–8,5 mm.
Forvekslingsarter
Arten har vært sammenblandet med M. tortricoides, en art den er svært lik, men som ikke er registrert fra Norge eller resten av Norden. Hannene kan skilles på genitaliene, mens hunnene kan skilles kun på bakgrunn av ørsmå forskjeller. Det har vist seg at bl.a. alle belgiske dyr som var bestemt til M. hirtus, egentlig er M. tortricoides, så en grundig gjennomgang bør tas også av de norske dyrene. Alle hanner ved Naturhistorisk museum i Oslo er typiske M. hirtus. Øvrige norske bladlusløver har maksimalt fire ribber fra radius, og er mindre hårete, så disse utgjør vanligvis ingen forvekslingsfare.
Levevis
Arten finnes i varme og ikke altfor tørre enger og langs skogkanter, i miljøer som gjerne har noe busk-, men ikke trevegetasjon. Ofte er det mer eller mindre nakent berg i eller ved lokalitetene. I Finland er den bl.a. tatt i forbindelse med skjermsveve. Fra Storbritannia er den hevdet å være knyttet til leppeblomsten firtann, typisk på berglendte og soleksponerte lokaliteter nær kysten, men ellers i Europa finnes arten også på steder hvor firtann ikke vokser, så denne tilknytningen er neppe særlig sterk. I Norge vokser firtann hovedsakelig langs kysten av Vest-Agder, og også spredt langs kysten til Oslofjorden og nordover til Trøndelag, mens mange funn av M. hirtus er gjort utenfor dette området. Timian og hassel er også nevnt som ”vertsplanter”. Ingenting tyder på at den benytter bartrær. Larvene er aktive rovdyr, sannsynligvis med bladlus og andre små insekter på menyen. I Storbritannia er arten muligens knyttet til kontinentalt klima, dvs lite vind og nedbør, lav luftfuktighet, stor forskjell mellom dag- og nattetemperatur, varme somre og kalde vintre, men i hvert fall i Norge må dette stemme bare delvis, ettersom det er en del funn langs kysten på Vestlandet. Arten kan komme til lys.
Livssyklus
Eggene legges enkeltvis, vanligvis på undersiden av blader. Larvestadiene varer til sammen omtrent fire uker, og den utvokste larven spinner en slikekokong. Det er antatt at arten overvintrer som puppe. De voksne er lite aktive, og tilbringer mesteparten av dagen dypt nede blant vegetasjon. De er vanligvis svært lite villige til å flytte på seg, selv når de forstyrres. Flygetid med tyngdepunkt fra juni til august, men voksne er funnet også før og etter dette. Forekommer vanligvis i lave individtettheter. Én, muligens to, generasjoner i året.
Utbredelse
I Norge er M. hirtus utbredt fåtallig nord til Trøndelag. I Sverige og Finland er arten funnet både i sør og nord, mens det er få funn fra områdene derimellom. Arten er ikke kjent fra Danmark og Island, men har ellers en vid utbredelse i store deler av Europa.