Veggmurerveps Ancistrocerus parietinus (Linnaeus, 1761)

Hos hunnen er hodet svart med en gul panneflekk og en liten gul flekk bak hvert fasettøye. Munnskjoldet er svart med en svak innskjæring i framkanten. Hos lyst fargete hunner har munnskjoldet to gule flekker i øvre kant, samt at mandiblene er delvis gule. Antennene er svarte på oversiden og gule på undersiden. Mellomkroppen er kompakt og kraftig og noe lengre enn bred. Hos hunnen er den svart, med utbredt gul farge på framryggens overside og som regel med to gule flekker på skutellum og en flekk på hver av mellombrystets sider. Hos hannen er den gule tegningen oftest begrenset til framryggen. Bakryggen og etterryggen er matte til forskjell fra skutellum og mellomryggen. Bakkroppen har lyse bånd langs bakkanten på alle ryggleddene hos hunnen og de fire til seks første ryggleddene hos hannen (oftest fem). Hos hunnen er bukleddene lyse langs bakkantene på andre ledd, og de har en lys flekk i bakhjørnet på tredje ledd. Noen ganger er både tredje og fjerde bukledd delvis lyst langs bakkanten. Hos hannen er bakkanten langs andre til sjette ledd ofte lyse, men av og til mangler lyse bakkanter langs tredje til sjette ledd. Første ryggledd har ei tydelig tverrlist foran. Andre bukledd, sett i profil, er jevnt konvekst til basis av den rillebesatte tverrfåren. Kroppsbehåringen er lys og kraftig.

Hos hannen er munnskjoldet og mandiblene gule. Munnskjoldet er innskjært i midten. Antennene er lengre enn hos hunnen og de to siste leddene er tynne og vendt bakover som en krok. Siste antenneledd sett forfra er parallelt. Antennefargen er svart på oversiden og gul på undersiden. Beina hos hunnen er gule og svarte. Hannen har gule bein med lite utbredte svarte tegninger bortsett fra på innerste del av lårene. Hannens hofter er gule på undersiden, men bakhoftene er av og til svarte.

Lengde: hunn, 12–16 mm; hann, 9–14 mm.

Veggmurerveps er en av våre vanligste murerveps og har en vid utbredelse i Sør-Norge. Den er funnet nord til Oppdal i Trøndelag og noen steder på Vestlandet, blant annet i Bergen i Hordaland og Tafjord i Møre og Romsdal. Arten har en palearktisk utbredelse og er funnet vest til Japan. 

Veggmurerveps forekommer i en lang rekke naturtyper både i kulturlandskap inkludert moderne boligområder og i ulike skogtyper. Den kan anlegge boplasser i mange ulike miljøer, som i insektutgnag i død ved, husvegger med hulrom og døde plantestengler. Skilleveggene mellom cellene i reiret mures av leire. Den tar mest larver av mindre sommerfugler som byttedyr, men av og til også billelarver. De voksne er på vingene fra begynnelsen av juni til slutten av august, og den besøker gjerne blomster av ulike familier. Gullvepsen Chrysis impressa er oppgitt som boparasitt hos veggmurerveps (Paukkunen et al. 2015).