Ærfugl Somateria mollissima (Linnaeus, 1758)

Ærfuglen er den største andearten i Norge. Dens tilspissede hodeprofil er karakteristisk og er et godt kjennetegn på stor avstand. Hannen har som eneste andeart i Norge, hvit rygg og svart buk i praktdrakt. Hodet er hvitt med svart isse og grønn nakke, og nebbet er gulgrønt. Dette gjør den lett å skille fra de brunfargede og mer anonyme hunnene. Voksne hunner har brune og gråsvarte tverrstriper på sidene av kroppen. Ryggfjærene er brune med et brunt bånd utenfor et svart bånd. Hannene myter og skifter til en gråsvart drakt i juli–august, mens hunnene myter i september. Ungfugler av begge kjønn er lik hunnene den første høsten. Unge hunner mangler hunnenes hvite tverrbånd langs indre deler av vingen. De unge hannene får i løpet av den første høsten og vinteren en svart- og hvitspraglete fjærdrakt med hvitt bryst. I de påfølgende årene, fram til de er fire år blir fjærdrakten mer og mer lik de voksne hannenes. En voksen ærfugl veier 1,5–2,5 kg.

| Robert T. Barrett

| Robert T. Barrett | Tromsø Museum – Universitetsmuseet, UiT Norges arktiske universitet

• Ærfugl Somateria mollissima (Linnaeus, 1758)
• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• Robert T. Barrett
• Utgiver
• Tromsø Museum – Universitetsmuseet, UiT Norges arktiske universitet
• Last ned (5.9 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

I vinterhalvåret finner man gjerne ærfuglene samlet i tette flokker som kan telle flere hundre individer.

Ærfuglen hekker som regel på øyer og holmer, men kan også hekke på fastlandet. Den foretrekker grunne skjærgårdsområder. Ærfuglene foretrekker å hekke nær sjøen, men den kan også hekke relativt langt inne på land. Reiret skjules gjerne i høy vegetasjon som lyng og einerbusker, men kan også ligge helt åpent. Arten er sosial og kan hekke i store kolonier, ikke sjelden sammen med måker og gjess.

Ærfuglhunnen legger 4–6 egg som den ruger alene i 25–28 dager alene. Under rugingen spiser hunnen lite og går derfor sterkt ned i vekt. Ungene forlater reiret kort tid etter at de er klekt og blir voktet av moren og/eller andre hunnfugler, såkalte tanter, mens de finner mat selv. Ofte kan flere kull slå seg sammen og danne større flokker. Ungene blir flygedyktig etter 65–75 dager og blir vanligvis kjønnsmodne når de er 3 år gamle. Så snart hunnen er i gang med rugingen, samles hannene på tradisjonelle myteplasser der de skifter fjær.

Flere steder langs kysten ble ærfugl tidligere holdt som husdyr, der folket på øyene laget egne hus eller e-baner der hunnen fikk skjul mot predatorer. I dag holdes denne egg- og dunværtradisjonen i hevd først og fremst på øyer i Vega kommune på Helgelandskysten.

Ærfuglen finner maten på bunn i relativt grunne områder, helt fra fjæresteinene til åpen sjø. Den henter vanligvis sin næring på dyp inntil 10 meter, men den kan dykke helt ned til 40 m. Næringen er ulike virvelløse dyr som lever på sjøbunnen. Mest vanlig er muslinger, snegler, krepsdyr og pigghuder. Skjellene blir knust til den fineste skjellsand i muskelmagen. Noen ganger kan den leve godt på silderogn. I Trondheimsfjorden er det også funnet at den kan ta sil (tobis) Ammodytes spp. som ligger delvis nedgravd på sandbunn.

Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule. Den er blant de mest robuste artene og kan hekke så langt nord som det finnes åpent hav om sommeren, og snøfritt land til reirplassene. De sørligste hekkeområdene i Europa er de nordligste delene av De britiske øyene og Nederland, men spredte hekkeforekomster finnes også langs kysten av Frankrike.

I Norge hekker ærfuglen langs hele kysten, på holmer, øyer og skjær og dessuten langt innover i fjordene.