Svartand
Melanitta nigra
Svartand er, som navnet tilser, en andefugl der hannene er helt svarte. Hunnene er mer brunlige. Den er en relativt liten dykkand som hekker ved ferskvann, men overvintrer ved saltvann.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Svartandhannen er fullstendig svart (med blåglans), bare med en gulrød flekk på nebbet. Hunnen er overveiende mørkebrun med lys strupe og kinnparti, som avgrenses mot den mørke issen i en skarp linje gjennom øyet. Hunnen har bare litt gult ved neseborene. Begge kjønn mangler det hvite vingebåndet man finner hos sjøorre. Ungfuglene har en fjærdrakt lik hunnens inntil de blir kjønnsmodne 2 år gamle.
Biologi
Svartanda hekker ved ferskvann i høyereliggende områder, særlig i vier- og bjørkeregionen. Den kan også finnes i øvre del av barskogen og dels også ute ved kysten. Reiret plasseres mellom vier, einer og annen høy vegetasjon, som regel på tørr grunn nær ferskvann.
Reiret legges på et sammenrasket underlag av mose, visne strå og blad. Hunnen legger 7–10 egg som ruges i ca. 30 dager av hunnen alene. Hannen forlater henne så snart eggene er lagt. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg sammen med hunnen til nærmeste vann der de passes av henne til de er flygedyktige etter 45–50 dager. De plukker maten selv i denne perioden.
Svartender benytter seg kun av marine miljøer til myting og overvintring og beiter både på hardbunn og sandbunn, på 2–20 m dypt vann. Flokker av mytende svartender, i overveiende grad voksne hanner, kan finnes flere steder langs norskekysten på ettersommeren.
Næringen består overveiende av bløtdyr som muslinger og snegler, men også børsteormer, krepsdyr og pigghuder.
Utbredelse
Svartanda hekker i alpine områder og tundraområder i et belte fra Island gjennom Russland til Stillehavet. I Norge hekker den spredt ved fjellvatn, hovedsakelig i bjørke- og vierregionen fra Ryfylke til Finnmark, og delvis ned i barskogen, helt inn mot svenskegrensa. Unntaksvis kan den også hekke ved kysten.
Forvekslingsarter
Kilder
BirdLife International 2004. Birds in Europe: population estimates, trends and conservation status. Bird Life International, Cambridge. 374 s.
Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.