Havhest
Fulmarus glacialis
Havhesten kjennetegnes på at de har et rør på oversiden av nebbet. Havhestene legger seg ofte til i nærheten av fiskebåter hvis man er langt til havs.
Havhesten, med sitt karakteristiske nebb og stive vinger, er en typisk representant for mange sjøfuglkolonier. Arten har imidlertid gått kraftig tilbake langs Norskekysten, men opptrer i store bestander på Svalbard.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
En flygende havhest minner, ved første øyekast, om en kompakt måke på størrelse med gråmåke. Ved nærmere ettersyn ser man at vingene er gjennomgående gråere, uten mørke vingespisser, og litt mer avrundet enn hos måker. Havhesten skiller seg også fra måkene ved en glidende flukt som avbrytes av raske vingeslag med stive vinger. Den har en kortere hals enn måker, og på nært hold ser man at nebbet er høyere. Dette er fordi den har to rørformede nesebor på toppen av nebbet, noe som er typisk for stormfugler. Hos havhesten er kjønnene like av utseende, men hannen er litt større enn hunnen. Den finnes i to fargevarianter, en med lys overside som er den mest tallrike i sørlige havområder, og en med mørk overside som er mest vanlig i nordlige havområder, inkludert Svalbard. Ungfuglene er lik voksenfuglene. En voksen havhest veier ca. 700 gram.
Havhesten har en jevnt grå overflate i flukt
Biologi
Havhesten er en typisk kolonihekker som i Norge først og fremst har etablert seg i eller nær fuglefjell og sjøfuglkolonier. Reiret plasseres rett på bakken, med stein, jord eller torv som underlag. Helst vil den hekke på klippeavsatser, der den enkelt kan komme seg på vingene og kaste seg ut fra reiret, men den hekker også i gresskledde skråninger. Den blir kjønnsmoden fra 8 (6–12) års alder, men den oppsøker gjerne koloniene flere år før den hekker for første gang. Havhesten legger ett egg som ruges i 50 dager. Ungen mates av begge foreldrene og blir flygedyktig etter ca. 45 dager. Den opptrer da selvstendig og finner maten selv.
Havhesten er en typisk marin art som er uavhengig av land bortsett fra i hekkeperioden. Den plukker næringen i overflaten, som for eksempel fisk, krepsdyr, bløtdyr m.m. Den kan også spise døde dyr og fugler og utkast fra fiskebåter (slo og bifangst).
Havhesten kan lukte seg fram til maten når den navigerer seg mot vinden.
Utbredelse
Havhesten er en sirkumpolar art som hekker langs kystene av det nordlige Atlanterhavet og Stillehavet. I Atlanterhavet er den utbredt fra Svalbard i nord til Frankrike i sør. Langs kysten av Norge finnes den i spredte kolonier fra Agder i sør til Lofoten i nord. De største koloniene er på Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen.
Forvekslingsarter
Havhest kan forveksles med gråmåke, men skiller seg fra denne på en jevn grå vingeoverside uten svarte felt på vingespissene. I flukt har havhesten stive vinger, og ser man den på nært hold, ser man de rørformede neseborene på toppen av nebbet.
Kilder
Anker-Nilssen T, Barrett RT, Lorentsen SH, Strøm H, Bustnes JO, Christensen-Dalsgaard S, Descamps S, Erikstad KE, Fauchald P, Hanssen SA, Lorentzen E, Moe B, Reiertsen TK og Systad GH (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. – SEAPOP, Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.
Fylkesmannen I Rogaland (2008). Hekkende sjøfugl i Rogaland 2008. Fylkesmannen i Rogaland, Miljøvernavdelingen. 13s
Haftorn S (1971). Norges fugler. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø. 862s.
Mitchell PI, Newton SF, Ratcliffe N og Dunn TE (2004). Seabird populations of Britain and Ireland. Results of the Seabird 2000 census (1998-2002). T & AD Poyser, London. 511s.