Gråstrupedykkeren har en kastanjebrun hals og svart kalott og nakke med en todelt fjærtopp på issen. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand.

Det hekker kun noen få par gråstrupedykkere i Norge. Den er imidlertid relativt vanlig langs hele kysten i vinterhalvåret.

Kjennetegn

Gråstrupedykker er en forholdsvis stor dykker med en relativt lang og smal kropp. Kjønnene er like. Hodet virker langt, og den har et langt nebb som gir hodet en langstrakt profil. Sommerstid har den kastanjebrun hals og svart kalott og nakke med en todelt fjærtopp på issen. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand. Oversiden er brunsvart og undersiden hvit. I flukt ses et tydelig hvitt vingefelt. Om vinteren forsvinner den brune halsfargen og erstattes med en gråbrun hals som er lysere mot buken og under haken. Om vinteren er hodet gråere enn om sommeren.

Biologi

Gråstrupedykkeren hekker oftest ved små, delvis gjengrodde og næringsrike vann. Paret er sammen om å bygge reiret som består av vannplanter som rykkes løs fra bunnen av vannet. Eggene legges i mai og juni og paret bytter på å ruge de 3–5 eggene gjennom rugetiden som varer 22–25 dager. Ungene forlater reiret når de er klekket. De passes på og mates av begge foreldrene inntil de er flyvedyktige 56–70 døgn gamle.

Dietten består hovedsakelig av fisk, blant annet tangstikling, tangsnelle, bergnebb og småsild, men den spiser også en del reker, insekter, krepsdyr, bløtdyr og plantedeler.

Gråstrupedykkeren er en nykommer som hekkefugl i Norge. Den hekker gjerne i frodige ferskvann. Her er en voksenfugl med sine to unger som kjennetegnes på de stripete hodesidene. Disse forsvinner i løpet av den første høsten.

Utbredelse

Gråstrupedykkeren har en tilnærmet sirkumpolar utbredelse. Hovedutbredelsen er i Finland og store deler av Øst-Europa, Asia og Nord-Amerika. I vinterhalvåret er arten vanlig forekommende langs store deler av norskekysten.

Forvekslingsarter

I hekketiden kan den ikke forveksles med andre arter i Norge. Vinterdrakten er også relativt karakteristisk. Den skilles fra toppdykker på mørkere kinn og hals, og fra horndykker på gråere hals og hode.

Kilder

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.