Grevling Meles meles (Linnaeus, 1758)

Grevlingens karakteristiske utseende gjør det vanskelig å forveksle den med andre arter. Hodet er hvitt, med to svarte striper som går fra snuten bak over øynene til nakken. De lange dekkhårene med brun spiss på ryggen og kroppssidene gir dyret et gråbrunt helhetsinntrykk, men fargevariasjoner forekommer, og det er ikke uvanlig å se grevlinger med mørk, hvit (albino) eller rødlig pels.

Grevlingen er kraftig bygget, med lite hode, kort nakke og korte, svarte bein med lange, kraftige klør. Kroppen er noe flattrykt, og subber fra side til side når dyret beveger seg. Kjønnene er like utseendemessig, men hunnene er litt mindre enn hannene. Kroppsstørrelsen varierer gjennom året, og både hanner og hunner er lettest om våren. Da veier hunnene ofte ikke mer enn 5-6 kg, mens hannene er 1-2 kg tyngre. Ut over sommeren og høsten legger de kraftig på seg, og når de igjen går i hi veier de gjerne det dobbelte. Fettet lagres i underhuden hvor det avsettes i et tykt lag, særlig på bakkroppen.

Grevlingens fotavtrykk skiller seg fra andre mårdyr. Sporet kan minne om et bjørnespor, men er mye mindre. Grevling er delvis sålegjenger, og på mykt underlag er det lett å se tydelige avtrykk fra den kraftige mellomputen, og mønster etter de fem tærne og de lange klørne.

Grevling etterlater seg også andre spor. Sekundærhi, latriner, og grevlingstier er vanlig i nærheten av hi og faste tilholdssteder. Og akkurat som katten kvesser grevlingen klørne oppetter utvalgte trestammer. Et annet tegn på at det er grevling i et område er små hull i bakken, eller gressplenen, der den har gravd etter mark.

Grevling finnes i det meste av Palearktisk; dvs. store deler av Eurasia, nord-, sør- og østover til henholdsvis Polarsirkelen, Middelhavskysten, de nordlige deler av Den arabiske halvøy, Himalaya, Tibet, det sørlige Kina og Japan. I Norge er grevling en vanlig art i hele Sør-Norge nordover til Namdalen. Enkeltindivider er observert helt til Finnmark.

Grevling er en tilpasningsdyktig art som kan leve i ulike naturtyper, men foretrekker løv-, kratt- eller blandingsskogs i nærheten av kulturmark. Noen steder er grevling også et vanlig innslag i bybildet. Her finner dyrene i tillegg til den vanlige kosten mat i form av avfall, hi og overvintringsplasser i kjellere og hulrom under bygninger eller verandaer.

| http://viltkamera.nina.no/

| http://viltkamera.nina.no/ | Norsk institutt for naturforskning

• Grevling Meles meles (Linnaeus, 1758)
• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• http://viltkamera.nina.no/
  
• Utgiver
• Norsk institutt for naturforskning
• Last ned (801.7 KB)
• Rediger (Krever innlogging)

Akkurat som katten kvesser grevlingen klørne oppetter utvalgte trestammer. 

Grevling er tilpasningsdyktig også i matveien. Meitemark er viktigste næringskilde vår og sommer, spesielt den store meitemarken Lumbricus terrestris. Vanligvis lever denne marken langt nede i jorda, men om natta, spesielt i fuktig vær kommer den opp til overflata. Kortklipte gressplener er svært egnet jaktterreng for grevling på jakt etter meitemark. Områdene finkjemmes og dyrene snuser seg fram til mark som befinner seg i gressoverflata, og trekker de opp med framtennene og klørne. Det er påvist at en eneste grevling har spist mer enn 200 meitemark i løpet av et måltid.

Grevling spiser også andre småkryp, fra insekter til frosk, snegler, fugleegg og –unger, smågnagere o.l. På høstparten er nedfallsfrukt, bær og korn viktig næring for å bygge fettreserver. Avfall er også grevlingkost, og i urbane og tettbygde strøk er grevlinger som har spesialisert seg på søppel ikke uvanlig.

Til forskjell fra andre mårdyr er grevling en delvis sosial art. Den kan enten leve alene, i par eller i familiegrupper med flere dyr. I oktober-november går dyrene til ro for vinteren, noe senere hvis været er mildt. Under vintersøvnen senkes kroppstemperaturen noen grader for å spare energi. Men grevlingen går ikke i ekte dvale. I løpet av mars er de fleste grevlinger i normal aktivitet igjen.

Grevling har forholdsvis dårlig syn, men dyrene kommunisere seg imellom ved hjelp av luktstoffer. Analkjertlene og halekjertelen er spesielt viktige til luktmarkering. Lokaliteter med mye mat markeres gjerne for å holde konkurrenter unna. Typisk for grevling er også at familiemedlemmer luktmerker hverandre. Dermed kan de lett kjenne igjen hverandre, og hindre fremmede individer fra å komme inn i hiet.

Grevling blir kjønnsmoden i løpet av sitt andre leveår. Tidspunktet varierer med næringstilgang og næringskvalitet. Også paringstidspunktet varierer, men paringen skjer stort sett i løpet av sommerhalvåret. Grevling har imidlertid forsinket implantasjon eller fosterutvikling. Det innebærer at det befruktede egget ikke fester seg i livmoren og starter å utvikle seg før på et gitt tidspunkt før fødselen. Den aktive drektighetstiden er sju uker, og ungene blir født i februar-mars.

To til fem unger er vanlig kullstørrelse. Ungene er blinde ved fødselen, og selv om de åpner øynene etter fem uker kan de ikke se stort inne i det mørke hiet. Ungene dier mora i minst 12 uker, og den første tida er aktiviteten begrenset til å utforske hiet. Etter omkring tre måneder er de i full gang med å oppdage nærområdet. Noen få unger forlater familien samme høst, mens andre venter ett år. En del av ungene drar aldri, men blir igjen i hiet sammen foreldrene og familiegruppa.

Grevling er en svært effektiv graver, og hiet er ofte gravd ut i tørre jordbakker. Det brukes i flere år, og samme hi kan huse 10-15 individer. Sove- og yngelkammer fores med gress, bregner og løv, og skiftes ut med jevne mellomrom. Grevlinghiet likner i en viss utstrekning rødrevens hi, men har alltid større løsmasser gravd ut slik at det i hellende terreng etter hvert danner seg en «jordtipp». Både rev og grevling graver helst ut hiet i jord- eller sandskråninger, og hisystemet får etter hvert flere inn- og utganger. I motsetning til grevling lager ikke rødreven noen tydelig sti eller «grøft» som fører vekk fra hiet. Grevlingen på sin side tar aldri med seg mat tilbake til hiet, så hvis det ligger rester etter byttedyr ved inngangen er det et revehi. Det er imidlertid ikke uvanlig at grevling og rødrev bytter på hiene, og til og med deler store hikompleks samtidig. Grevlingen kan også ha flere sekundærhi, dvs. enklere soveplasser som benyttes i kortere perioder. Slike steder kan gjerne ligge i tilknytnig til bebyggelse, f.eks. under en veranda.

Mye tyder på at bilpåkjørsler mange steder er den største dødsårsaken for grevling. Skader dyrene påfører hverandre under stridigheter medfører også en viss dødelighet. Selv om grevling er et forholdsvis stort rovdyr som kan bite fra seg, kan den bli bytte for større arter. Byttedyrundersøkelser hos ulv viser at grevling enkelte steder står høyt på menyen. En feit høstgrevling på 13–14 kg, hvorav spekket utgjør mange kilo, er forståelig nok et meget godt byttevalg. I enkelte områder, og perioder av året, blir trolig ikke så rent få grevlinger tatt av ulv. Det er også registrert at gaupe tar grevling.

Grevling har en rekke parasitter, bl.a. lus og lopper i pelsen. For å redusere omfanget av parasitter er det viktig for grevlingen å skifte himaterialer regelmessig. Det er ikke kjent i hvilken grad parasittene kan bidra til redusert overlevelse hos grevling, men generelt vil store mengder ektoparasitter virke negativt på overlevelsen. Det hevdes også at grevling ofte har trikiner. Et femtitalls grevlinger som enten var drept ved påkjørsel eller avlivet i Trondheimsområdet på 1990-tallet ble undersøkt for trikiner uten at det ble funnet spor av parasitten.

Bevanger K (2015). Grevling Meles meles (Linnaeus, 1758). www.artsdatabanken.no/Pages/182509. Nedlastet <dag/måned/år>