7SD Skogbestandsdynamikk

Den sammensatte tilstandsvariabelen skogbestandsdynamikk (7SD) plasserer en skogbestand først på grunnlag av type av bestandsdynamikk i to kategorier, «normalskog» (= produksjonsskog), det vil si «skogbestand som er forstlig drevet i henhold til skogbrukets standarder og med de til en hver tid gjeldene tekniske hjelpemidler», og «naturskog», det vil si «skogsmark med skogbestand framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale, der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogsmarkssystemets naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser dominerer».

Denne todelingen blir i seg sjøl oppfattet som en binær variabel, naturskogsdynamikk (7SD–0), der ‘forekomst’ angis for skog med en bestandsdynamikk som i store trekk samsvarer med naturskogens. Også skog med synlige spor etter tidligere skogbruksdrift, ’naturskognær skog’, skal tilordnes naturskog hvis, men bare hvis, den tilfredsstiller spesifikke inngangskriterier. Normalskogen er altså negativt karakterisert i forhold til naturskogen. Definisjonene av normalskog og naturskog skiller seg på et vesentlig punkt: Normalskogsdefinisjonen adresserer skogbestand uavhengig av hvilken naturtype skogbestandet tilhører, mens definisjonen av naturskog derimot forutsetter at skogbestandet tilhører (en eller annen hovedtype for) skogsmark. Det innebærer at alt tresatt areal med utstrekning over 250 m² og som ikke faller inn under naturskogsbegrepet, inkludert semi-naturlig og sterkt endret mark, f.eks. T32 Semi-naturlig eng, T34 Kystlynghei, T38 Treplantasje, T44 Åker og T45 Oppdyrket varig eng skal kunne karakteriseres ved hjelp av enkeltvariabelen normalskogbestandets (produksjonsskogens) suksesjonsstadier (7SD–NS). Bestandsdynamikken i normalskogen, som typisk er tilnærmet ensaldret og én- eller fåsjiktet, beskrives som en (rask), i stor grad forutsigbar suksesjon med fem stadier, fra åpen fase f.eks. etter flatehogst (trinn 1, skog under fornying), til gammel (produksjons)skog (trinn 5). En gammel skog som ikke hogges vil etter hvert endre karakter. Gamle trær dør og faller, ofte i små grupper, og tresjiktslukene tettes ved at småtrær vokser opp og blir store. Gradvis endrer dynamikken seg fra en suksesjonsprosess til en prosess som er mye mindre forutsigbar og der mye skjer på finere romlig skala enn i hogd skog der hogstflatestørrelsen bestemmer bestandsstørrelsen. Dette er beskrivelsen av naturskogsdynamikk. Naturskog (og naturskognær skog) kjennetegnes ved med mye død ved, ofte også stort artsmangfold. I likhet med normalskogen inneholder naturskogen en veksling mellom ulike faser, men disse danner en mosaikk av ‘småbestander’ og ikke én suksesjonsserie som i normalskogen. Flekkene i denne mosaikken kan ha svært liten utstrekning, glir ofte gradvis over i hverandre og kan være vanskelig å avgrense.  Sammensetningen (arealandelene) av fire ulike utviklingsfaser – optimalfasen, aldringsfasen, forfallsfasen og foryngelsesfasen – som er enkeltvariabler innenfor naturskogens utviklingsfaser (7SD–NU), brukes til å beskrive bestandsdynamikken i et naturskogsbestand. Som flerdimensjonal tilstandsvariabel består skogbestandsdynamikk (7SD) altså av to enkeltvariabler, hvorav én (7SD–NU) igjen er flerdimensjonal.

Begrepet ‘normalskog’ brukes i Landsskogtakseringen (Anonym 2011) om tresatt areal som verken er naturnær skogsmark eller naturskog, eller treplantasje (i Landsskogtakseringens instruks brukes begrepet ‘plantasjeskog’); det vil si skogmark som er forstlig drevet i henhold til skogbrukets standarder og med de til en hver tid gjeldene tekniske hjelpemidlene. Et alternativt begrep er ‘produksjonsskog’. Med økende bestandsalder (og tid siden siste tømmeruttak), mister normalskogen gradvis sporene etter forstlig drift. Dersom denne prosessen får fortsette uavbrutt, ender den i en skogsmark uten spor etter hogst og med en fullt ut naturlig dynamikk. Dette endepunktet har blitt beskrevet som naturskog eller endog som ‘urskog’. Naturskogsbegrepet er imidlertid ikke enkelt å definere entydig, og i NiN versjon 1 ble det konkludert at det var så vanskelig å skille mellom gammel normalskog og gammel naturskog at det ikke var hensiktsmessig å dele gammelskogen på et slikt grunnlag. En stadig strøm av ny kunnskap underbygger imidlertid at skogsmark der de naturgitte prosessene rår, skiller seg fra normalskog i artsmangfold og artssammensetning. I boreal skog der tresjiktet får utvikle seg fritt (uten menneskepåvirkning av noe slag), finner det vanligvis sted en flekkvis regenereringsdynamikk. Trær dør gruppevis og regenerering foregår først og fremst i åpninger i tresjiktet fordi lys er en begrensende faktor både for spiring og overlevelse av unge treplanter (Hofgaard 1993, Kuuluvainen 1994). Skogsmark som har fått utvikle seg fritt gjennom mange hundre år består derfor av en mosaikk av flekker, av ulike størrelser og i ulike utviklingsfaser (Sernander 1936, Hytteborn & Packham 1985, Kuuluvainen et al. 1998). Slik skogsmark har store mengder død ved i alle nedbrytningsstadier og dimensjoner, og et høyt artsmangfold.  Hofton & Gaarder (upubl. notat) oppsummerer også nyere litteratur som påviser variasjon (oftest økning) i artsmangfoldet med økende tid siden hogst og økende grad av naturskogspreg.

Det finnes mange definisjoner av begrepet ’naturskog’, og begrepet er brukt i mange sammenhenger (Rolstad et al. 2002). ‘Naturskog’ brukes ofte som et forvaltningsbegrep med en klar implisitt verdivurdering eller politisk intensjon (skogsmark som bør unntas hogst, eller som bør underlegges vern). Det brukes også som et naturbeskrivende begrep (f.eks. i Landsskogtakseringen; se Anonym 2011). Rolstad et al. (2002) foreslår følgende (verdinøytrale) definisjon av ’naturskog’ til bruk i Norge:

«naturskog = skog framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogens naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser ikke er endret i vesentlig grad»

Denne definisjonen skiller seg fra andre naturskogsdefinisjoner først og fremst ved ikke å inneholde krav til ’kontinuitet’ (se NiN[1] Artikkel 1, kapittel D3c, for drøfting av kontinuitetsbegrepet) over flere skoggenerasjoner. Skogstrebestander som kommer opp etter skogbrann blir for eksempel inkludert i Rolstad et al. (2002) sin naturskogsdefinisjon. Denne definisjonen inkluderer dessuten skogsmark som blir, eller har blitt, påvirket av mennesker på en måte som etterlikner naturlige prosesser. Som også Rolstad et al. (2002) påpeker, er deres naturskogsdefinisjon så generell at den ikke kan brukes, for eksempel til kartlegging av naturskog, uten at det utvikles et eksplisitt kriteriesett. I NiN versjon 2 blir begrepet naturskog brukt i betydningen ‘skogsmark med trebestand framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale, der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogsmarkssystemets naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser dominerer’. Forskjellen fra Rolstad et al. (2002) sin definisjon er at NiN-definisjonen åpner for at enhver arealenhet skal kunne utvikle seg til en naturskog, gitt lang nok tid, uansett tidligere historie, og at det er skogbestandets observerbare egenskaper som skal bestemme om et areal skal karakteriseres som naturskog eller som normalskog.

Ideelt sett burde en inndeling av skogsmark i to (eller flere) kategorier for ulik skogbestandsdynamikk vært basert på multivariate analyser av samvariasjon mellom ulike skogstrukturegenskaper, eventuelt også på variasjon i artssammensetning som ble sett i sammenheng med variasjonen i disse strukturegenskapene. Slike analyser er foreløpig ikke utført, og kriteriesettet som skal brukes for å skille gammel normalskog (7SD–NA∙5) fra naturskog som skal beskrives ved sammensetningen av utviklingsfaser (7SD–NU) er derfor baseres på ekspertvurderinger av samvariasjonsmønstre mellom observerbare kjennetegn på naturskog slik disse er beskrevet i Rolstad et al. (2002) og sammenstilt av Hofton & Gaarder (upbl. notat; NiNnot128).

Naturskogsbestand avgrenses fra omkringliggende normalskogbestand på grunnlag av seks kriterier:

Kriteriesettets inngangsverdier for hovedkriterium 2 og tilleggskriteriene 1 og 3 tar utgangspunkt i empiriske data (landsgjennomsnitt fra Landsskogtakseringen; R. Eriksen, pers. medd.) for treantall i gammel skog og skogsmark med tilnærmet naturlig dynamikk. Med dette som utgangspunkt er forventet dødvedmengde beregnet på grunnlag av dødvedobjektenes antatte normale varighet (tid før liggende dødvedobjekter ikke lenger er observerbare), for hvert dominerende treslag og hver bonitetsklasse.  Utgangspunktet for disse beregningene er [se beskrivelsen av liggende død ved (4DL)] at dødvedobjektenes varighet anslås til 80 % av et furutres forventete levealder, 50 % av et furutres forventete levealder og 35 % av et bjørketre (lauvtre) sin forventete levealder. Forventet dødvedmengde i skog dominert av furu, gran og bjørk (lauv) er dermed satt til henholdsvis 80, 50 og 35 % av mengden levende trær. Mengde kan måles som volum, grunnflatesum eller treantall. Antall trær med brysthøydediameter > 10 cm valgt som egenskap som skal nyttes ved vurdering av kriteriesettet. Antall trær er lett å estimere (eller telle) presist, og krever ikke tidkrevende registreringer. Inngangsverdier for hovedkriterium 2 er dermed gitt som 40, 25 og 17 % av forventet antall trær med brysthøydediameter > 10 cm , gitt treslag og bonitet. Tilleggskriterium 2 tar utgangspunkt i at 70 % av dødvedmengden normalt utgjøres av liggende død ved, og krever forekomst av minst 25 % av det forventete antallet liggende dødvedenheter i hver av nedbrytningsklassene. Tilleggskriterium 3 tar utgangspunkt i gjennomsnittsverdier fra Landsskogtakseringen for gammel skog og skogsmark med tilnærmet naturlig dynamikk. Følgende tabell gir inngangsverdiene for kriteriene:

Begrepene som beskriver skogbestander og trær i NiN versjon 2 følger Landsskogtakseringen (Anonym 2006b, 2011):

• bonitet (= H40-bonitet): markas evne til å produsere trevirke, uttrykt ved trærnes overhøyde ved 40 års brysthøydealder (husholdningsalder)
• brysthøydealder: alderen på et tre målt i brysthøyde, det vil si antall år siden treet nådde brysthøyde (1,3 m); bestemmes ved å telle årringer i en borkjerne tatt i brysthøyde
• totalalder: alderen på et tre (tid siden etableringstidspunktet), det vil si summen av (estimert) alder opp til brysthøyde (1,3 m) og alder målt i brysthøyde (brysthøydealder)
• husholdningsalder: ved fastsettelse av bonitet skal alderen til et tre om nødvendig justeres (reduseres) for nedsatt vekst i perioder hvor treet har vært undertrykt av andre trær
• grunnflate (på tre): arealet av treets snittflate, målt i brysthøyde
• grunnflateveid bestandsalder (= total husholdningsalder): gjennomsnittlig totalalder for alle trær innenfor et avgrenset område, beregnet med trærnes grunnflate som vekt
• overhøyde (i trebestand): gjennomsnittshøyden på de 10 groveste trærne pr. dekar (1 000 m²)

Det er behov for sammenstilling av kunnskap om sammenhenger mellom bestandsalder, bonitet og viktige egenskaper ved skogsmark med relevans for biologisk mangfold, med sikte på en kritisk vurdering av kriterier for å skille gammel normalskog fra naturskog. Landsskogtakseringens data materiale er godt egnet til dette.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

Begrepet ‘sammenbruddsfase’ erstatter f.o.m. NiN versjon 2.1.0 begrepet ‘forfallsfase’, som ble brukt i NiN versjon 2.0, og som kan oppfattes som negativt verdiladet.