4TS Trestørrelse

Valg av måleskala:

– Ved valg av måleskala for å angi antall trær med spesielle egenskaper, må flere hensyn veies mot hverandre. Standard måleskala for angivelse av disse variablene er T4, det vil si antall dødvedenheter i den aktuelle klassen pr. dekar (daa), forenklet ved angivelse på 2-logaritmisk T4-skala. Det er åpning for bruk av T3 (antall pr. daa) som sekundærmåleskala. Dersom det viser seg at den forenklete logaritmiske skalaen (T4) gir for grove estimater, bør det vurderes om angivelsene skal være pr. hektar (1 ha = 10 000 m²) i stedet. Presisjonen i nedre del av en logaritmisk skala (se Tabell A1–2; skalaer T2 og T4) bestemmes av flatemålenheten som legges til grunn for registrering.

– I skogsmark som ikke blir forstlig drevet og som heller ikke har vært utsatt for store ’naturlige katastrofer’ (insektangrep, stormfelling og brann) overlever vanligvis en del av trærne så lenge at de blir store (dvs. får stor stammediameter). I forstlig drevet skogsmark bestemmer driftsmåten eventuell forekomst av store trær. Trær som tilfredsstiller definisjonen av stort tre forekommer også utenfor skogsmark, for eksempel på tresatte arealenheter med (T32) Semi-naturlig eng, på åkerholmer i intensivt drevet (sterkt endret) jordbruksmark og på annen sterkt endret fastmark (tuntrær, parktrær, allétrær etc.). Grensetrær mellom eiendommer får ofte stå lenge nok til både å bli store og gamle [jf. gammelt tre (4TG)], og huser ofte spesielle livsmedier [tre med spesielt livsmedium (4TL)].

– Trær vokser mesteparten av livet. Størrelsen på et tre, for eksempel målt som diameter i brysthøyde, øker derfor helt til treet når en stagnasjonsfase mot slutten av livsløpet.

–Trestørrelsen har i seg sjøl betydning for artsmangfoldet, av tre grunner: (1) Når størrelsen øker, øker også treets overflate og volum (også volumet av krona) slik at det blir «plass til» flere arter på treet. En av de få «lovene» i økologien som har bortimot generell gyldighet, er «loven» om art-areal-relasjonen, som sier at antallet arter øker når omfanget av undersøkelsesområdet øker (Arrhenius 1921, Palmer & White 1994, Scheiner 2003). Sammenhenger mellom trestørrelse og artsrikdom av lav og moser er vist for osp av Gustafsson & Eriksson (1995), for gran av Holien (1997) og for hassel av Ihlen et al. (2001). (2) Fordi store trær også er gamle, impliserer grov størrelse at treet har stått og «samlet arter» i lang tid. For trær har loven om art-areal-relasjonen også gyldighet for tidsdimensjonen, fordi det omtrent alltid vil finnes åpent rom å kolonisere på et tre (Adler et al. 2005). Høy alder bidrar derfor til en positiv sammenheng mellom trestørrelse og artsmangfold. (3) Den aller viktigste årsaken til at store trær har et stort mangfold av assosierte arter, antas å være det store mangfoldet av mikrohabitater som utvikles med økende alder og størrelse på trær. Sammenhenger mellom mikrohabitat­mangfold og artsmangfold av påvekstorganismer er påvist av Holien (1997) for lav på gran, og framheves som en vesentlig årsak til at hele 53 rødlistete insektarter ble funnet ved kartlegging av insektfaunaen i tilknytning til 30 hule eiker på 6 ulike lokaliteter i Sør-Norge i 2006 (Sverdrup-Thygeson et al. 2007). I MiS-håndboka (Anonym 2001–02) anslås antallet rødlistearter som er knyttet til gamle trær til ca. 60, men dette er helt sikkert et underestimat. Mange av disse rødlisteartene er spesialister knyttet til spesifikke mikrohabitater, for eksempel hulrom i ved; se objektgruppa tre med spesielt livsmedium (4TL).

Variabelkoden XXyy eller XX angir treslag. Koden inneholder forkortet latinsk slektsnavn (XX), eventuelt også artsnavn (yy) i henhold til den standardiserte kodelista "Kodeliste artsvariabler" som du finner i høyremargen på denne siden.

Definisjonen av trestørrelse (= dimensjon på dødvedenheter) følger måleskalaen D7 for diametereklasse (se Tabell A1–3). Denne inndelingen svarer til trinninndelingen av den ‘lokale basisøkoklinen’ diameterklasse (DI) i NiN versjon 1.

Den grunnflateveide diameteren er ‘den veide middelverdien av diameteren for alle trær av et gitt treslag innenfor et område, beregnet med trærnes grunnflate som vekter’. Et tres grunnflate er definert som ‘arealet av trestammetverrsnittet, målt i brysthøyde (1,3 m over normalt stubbeavskjær)’, og uttrykkes i m² pr. arealenhet. Siden grunnflata er proporsjonal med kvadratet av diameteren, kan grunnflateveid diameter beregnes ved å bruke (brysthøydediameter)² som vekter. Grunnflateveid diameter angis på D7-måleskalaen (se Tabell A1–3).

Begrepet ‘stort tre’ benyttes i NiN versjon 2.0 som samlebetegnelse for diameterklassene som utgjør høyreflanken i treslagenes størrelsesfordeling, det vil si størrelser som forekommer relativt regelmessig,,men ikke hyppig. Begrepet ‘stor XX(yy)’ videreføres i NiN versjon 2.1 om trær som tilfredsstiller størrelseskriteriene gitt i følgende tabell:

I NiN versjon 1 defineres alle objektenhetene ved bruk av samme nedre størrelsesgrense, 40 cm (kravet til ‘svært stort tre’, mens MiS benytter en kombinasjon av alders- og strukturkriterier (for bartrær) og størrelseskriterier, som varierer mellom arter (for lauvtrær). I dokumentasjonen for NiN versjon 1, antas det at kriteriesettene i praksis stemmer godt overens. I NiN versjon 2 er nedre størrelsesgrense for selje, rogn og or nedjustert til 30 cm (MiS opererer med 40 cm for selje) mens kravet til dbh = 40 cm er opprettholdt for øvrige arter (inkludert eik, der nedregrensa i MiS er 50 cm). For å fange opp trær som er gamle og store under de rådende forholdene, også på steder med suboptimale forhold for vekst (f.eks. på dårlig drenert mark og/eller høyereliggende steder) benyttes for bartrær en kombinasjon av størrelseskriteriet og strukturegenskaper som indikerer at trærne er gamle.