3TO Torvmarksformer

Dannelse av myr som landform er en kompleks prosess som er drøftet i NiN[1]AR20 og NiN[1]AR29, kapittel C8. Det finnes en omfattende litteratur om emnet. Denne har dels en vegetasjonsøkologisk, dels en mer utpreget geomorfologisk innfallsvinkel.

Inndelingen i landformenheter i NiN versjon 1 følger i hovedtrekk Fremstad & Moen (2001) og Moen (2002, 2006), som representerer en videreutvikling av inndelingen hos Moen (1973; se også Moen 1990). En fyldigere begrunnelse for inndelingen kan finnes i disse arbeidene. NiN-dokumentasjonen mangler en svært utfyllende beskrivelse av de hydromorfologiske myrtypene [landformenheter i landformgruppa torvmarksformer (3TO)], deres dannelseshistorie og utbredelse, i Norge og i en internasjonal sammenheng, fordi det finnes en rekke slike oversikter, for eksempel Rydin & Jeglum (2006) på verdensbasis, og Sjörs (1983) og Ruuhijärvi (1983) for henholdsvis Sverige og Finland (med relevans også for Norge). R. Økland (1989b) drøfter utbredelsesmønstre for sørøstnorske myrtyper (torvmarksformer) i forhold til variasjon i klimatiske faktorer. Med unntak for palsmyr vises til disse kildene for utfyllende informasjon. Fordelingen av myrstrukturer og myrsegmenter er vist på figuren til høyre.

Det knytter seg særlig interesse til palsmyr, som er betinget av sterk frostvirkning og som nå ser ut til å være i kraftig tilbakegang på grunn av at klimaet har blitt mildere. Frost har i prinsippet samme virkning på torvmark som på mineraljord (se NiN[1]AR16). Når vannet fryser til is, utvider den vannmettete torva seg og overflata hever seg litt. Samtidig trekkes vann som fortsatt ikke har frosset til is mot frostgrensen og forsterker hevingen. Hvis frosten går dypt nok til at iskjernen overlever sommeren, fortsetter frosthevingsprosessen og forsterker seg. Etter hvert mister torvmarka på toppen av den hevete torvmarksoverflata den direkte kontakten med grunnvannet, blir tørrere, og artssammensetningen endrer seg. Den tørrere torva isolerer bedre mot oppvarming og smelting enn fuktig torv. Dette forsterker prosessen ytterligere. Til sist er det dannet en pals, en stor torvhaug med stor iskjerne som ikke smelter ned om sommeren. Lite snø om vinteren favori­serer palsdannelse fordi frosten trenger dypere ned i torva når det ikke finnes noe tjukt isolerende snødekke. Nedbørfattige somre favoriserer også palsdannelse fordi torva over iskjernen er tørr i lengre perioder og derfor isolerer bedre mot oppvarming og smelting.

Landformenheten polygonmyr er på grensa til ikke å tilfredsstille definisjonen av torvmark, men er likevel inkludert som landformenhet i landformgruppa torvmarksformer (TM) fordi den er en karakteristisk landform i arktiske områder med så sterkt relasjon til egentlige torvmarker at den synes å høre naturlig hjemme blant disse (trolig er det også en sterk relasjon mellom landformenhetene polygonmyr og fin-skala landformenheten iskilepolygon).

I NiN[1]AR20 listes tre hovedbetingelser for torvdannelse: (1) Vanntilgangen må være sterk nok til å betinge forekomst av torvdannende vegetasjon, primært ved sterk og permanent grunnvannstilførsel. (2) Tilstrekkelig høy produksjon av organisk materiale. (3) Lokale miljøforhold (ofte i kombinasjon med regionale miljøforhold) hindrer nedbrytning av organisk materiale, og som gjør at tapet av organisk materiale på grunn av nedbrytning er lavere enn produksjonen, over lang tid. I et kaldt klima er det umulig å oppfylle betingelse (2). Torvmark finnes derfor bare unntaksvis i den mellomalpine bioklimatiske sonen, i den mellomarktiske tundrasonen i de arktiske områdene, og i kjøligere bioklimatiske soner. Ingen steder på det norske fastlandet er klimaet for tørt for torvdannelse, men i de mest kontinentale områdene på det norske fastlandet (svakt kontinental bioklimatisk seksjon) er imidlertid sterk grunnvannstilførsel en forutsetning for utvikling av torvmark.

Nedbøroverskuddet (forskjellen mellom nedbør og fordampning fra markoverflata), som er en viktig faktor for torvdannelse [jf. betingelse (1)], øker med økende klimatisk fuktighet (humiditet), det vil si mot mer oseaniske bioklimatiske seksjoner og kjøligere bioklimatiske soner (BS). Under ellers like topografiske forhold fører økt nedbøroverskudd til at markfuktingen, og dermed tendensen til forsumping og torvdannelse, øker. Mange av de hydromorfologiske myrtypene (torvmarksformene) har en utbredelsesgrense mot aride (kontinentale) områder. Terrengdekkende myr er begrenset til de mest nedbørrike (humide) områdene i Norge, og forekommer særlig i midtfjordsregionen (2–10 mil fra den ytterste kystlinja, avhengig av topografien) litt opp fra havnivået (150–500 m), fra Rogaland til Troms. Blant høymyrtypene er kanthøymyr og atlantisk høymyr også knyttet til oseaniske områder. Platåhøymyr finnes i lavlandet [på Østlandet knyttet til boreonemoral bioklimatisk sone; R. Økland (1989b)], konsentrisk høymyr og eksentrisk høymyr finnes først og fremst i sørboreal sone, konsentrisk høymyr finnes først og fremst på Østlandet, eksentrisk høymyr også i Midt-Norge. Myrstrukturene (tuestrenger og høljer) på høymyrene blir skarpere avsatt og tydeligere orientert på tvers av myras dreneringsretning med økende høyde over havet, kanskje fordi frostvirkningen (som spiller en rolle for utviklingen av tuer) blir sterkere.

Blant jordvannsdominerte myrtyper finnes gjenvoksningsmyr, flatmyr og flommyr overalt hvor de lokale forholdene ligger til rette for myrdannelse. Øyblandingsmyr har heller ingen distinkt utbredelse. Myrdannelse i hellende terreng krever et stabilt, høyt grunnvannsspeil og er dermed begrenset av klimatisk humiditet. I lavlandet Østafjells mangler gjennomstrømmingsmyr og bakkemyr i boreonemoral sone i overgangsseksjonen (OC). Bakkemyrenes maksimale helning og arealandel innenfor terreng der myrdannelse er mulig, øker når klimaet blir mer humid. I klart og sterkt oseaniske bioklimatiske seksjoner (O2 og O3) forekommer bratte bakkemyrer (helning > 15 º) helt ned til havets nivå. Mot kjøligere bioklimatiske soner (oppover mot, og over, skoggrensa) forekommer bratte bakkemyrer også i mindre humid klima. Bakkemyr har sin største arealdekning i nordboreal og lavalpin bioklimatisk sone.

Forekomst av strukturer (bløte flarker som alternerer med tørrere strenger) i bakkemyr øker også med økende høyde over havet, men liksom andre landformer som influeres av frostprosesser, er strengmyr først og fremst konsentrert til svakt oseanisk seksjon (O1) og overgangsseksjonen (OC) i mellomboreal og nordboreal bioklimatisk sone. Strengblandingsmyr har en liknende utbredelse som strengmyr, men mer begrenset til kontinentale og høyereliggende områder.

Palsmyr er vanlig i Finnmark, men forekommer også andre steder med tørt og kjølig klima. Hver enkelt pals er vanligvis 1–2 m høy, men kan bli så høy som 5–6 m. På Dovre finnes enkeltforekomster av palser på myrer ned til ca. 1000 m o.h., hovedsakelig på grunn av at lite nedbør og streng vinterkulde fremmer palsdannelse. Nå smelter imidlertid palsene ned på grunn av det varmere klimaet (lokalt sannsynligvis også på grunn av økte nedbørmengder).

Polygonmyr er en mellomarktisk type torvmark som bare finnes på Svalbard (blant annet ved Longyearbyen), der den er meget sjelden. Trolig er den koblet til forekomst av landformenheten iskilepolygon, men det er behov for mer kunnskap om denne landformenheten.

Djupkilde forekommer i tilknytning til kilder der forholdene ligger til rette for torvdannelse [se NiN[1]AR13, NiN[1]AR21 og beskrivelsen av den lokale komplekse miljøvariabelen kildevannspåvirkning (KI)].

Landformenhetene i landformgruppa torvmarksformer (3TO) inngår i et hierarki av hydromorfologiske landformenheter på ulike skalaer, som alle er gjenstand for typifisering og begrepsdannelse. Vanligvis opereres med fire eller fem nivåer i dette hierarkiet (Sjörs 1948, Moen 1973, 1990, R. Økland 1989b, 1997b). Flere ulike begrepssett har vært brukt til å betegne disse nivåene, som fra finere til grovere skala er:

1. Mikrostruktur (mire substructure; mire microstructure ): myrområde karakterisert ved ensartet avstand til grunnvannsspeilet og torv av ens fasthet og nedbrytningsgrad; viktige begreper er tue, fastmatte og mykmatte, som utgjør (samle)trinn lans den lokale komplekse miljøvariabelen tørrleggingsvarighet (TØ).
2. Myrstruktur (mire structure, mire feature): større samling av mikrostrukturer, f.eks. tuestrenger (= kermis, hummock banks; «kermi» er et finsk ord), strenger av høye tuer på nedbørsmyr, som er skarpt adskilt fra de bløte høljene; høljer (hollows), myk- og fastmattedominerte forsenkninger; vassfylte gjøler (hollow-pools) på nedbørsmyr; og fastmatte- eller tuedominerte strenger (strings) på jordvannsmyr som alternerer med mykmattedominerte flarker (flarks, rimpis, henholdsvis fra svensk og fra finsk) eller vassfylte flarkgjøler (flark-pools).  Myrstrukturer dannes på ujevne, svakt hellende myroverflater ved at overskudd av overflatevann tidvis blir stående i forsenkninger demmet opp av forhøyninger på torvoverflata, umiddelbart nedenfor forsenkningen. Torvmosenes tilvekst blir normalt hemmet av stående vann. Over tid vil derfor forsenkningene demmes ytterligere opp og det stående vannet tendere til å spre seg sidevegs, hvorved myrstrukturene (strenger, høljer og flarker) blir langstrakte på tvers av myras helningsretning og danner karakteristiske «vaskebrett-liknende» mønstre. Alternans av disse myrstrukturene kjennetegner strengmyrer.
3. Myrsegment eller myrelement (mire segment, mire element; mire site): myrdel med (relativt) ensartet fordeling av myrstrukturer; f.eks. den åpne myrflata, den spredt skogbevokste kantskogen, og laggen, den mer eller mindre smale stripa av jordvannsmyr som skiller det sentrale nedbørsmyrpartiet på en konsentrisk høymyr fra den tilgrensende fastmarka.
4. Synsegment, synelement, myrsamling eller myrelementsamling (mire synsegment; mire unit; mire synsite): myrområde med karakteristisk kombinasjon av myrsegmenter som fungerer sammen som en hydrologisk enhet. Landformenhetene i landformgruppa torvmarksformer (3TO) er myrtyper på synsegment-nivået.
5. Myrkompleks (mire complex): et geografisk avgrenset myrområde.