3EB Erosjonsformer knyttet til breer

–BO Botn er en skålformet forsenkning i ei fjellside som er gravd ut over tid av en mindre bre som ligger an mot fjellsida. Botner kan, liksom andre erosjonsformer knyttet til breer (3EB), være overfordypet. En botn kan romme en botnbre eller en bre med utløpere som dekker hele dalbunnen, en dalbre. Det er stor tetthet av botner på Nordvestlandet, i Lofoten, i Vesterålen og i ytre deler av Vest-Finnmark. Ingen av disse områdene var fullstendig dekket av is under den kalde perioden Yngre Dryas mot slutten av siste istid.

–BF Bruddform. Når en bre beveger seg over nakent berg, hender det at stein og blokker som fraktes med isoverflaten presses ned mot undergrunnen med så stort trykk at fjellet sprekker opp i halvmåneformete brudd, Slike bruddformer («sigdbrudd» og «parabelriss» er andre navn på dem) kan ha åpningen vendt med eller mot isens bevegelsesretning, men felles for landformenheten bruddform er at formens lengderetning er orientert på tvers av isbevegelsesretningen. På samme måte som for P-form bidrar bruddformer til variasjon innenfor T1 Nakent berg.

– Bruddform, P-form, rundsva, og skuringsstripe finnes overalt i Norge, men er finest utformet i krystallinsk fjell. P-form og rundsva forekommer særlig rikelig i ytre kyststrøk av Østfold og Vestfold. På steder der berggrunnen ellers er jevn, kan disse formene dominere bergoverflaten. De er særlig lette å observere i og ovenfor fjærebeltet, der havpåvirkningen (vind, sjøsprøyt, sjøsaltepisoder) og kortere koloniseringstid gjør at naken fjellgrunn dekker større arealandeler enn lenger inn på land. Innenfor kysten er bre-eroderte mikrolandformer ofte mer eller mindre dekt av jord og vegetasjon.

– DE Dalende. U-daler og fjorder overfordypes der de allerede er dypest fordi breerosjonen er sterkest der breen er tjukkest. Denne overfordypingen bidrar til å gjøre dal- og fjordsidene bratte. Men breen eroderer også dalbunnen bakover (innover i landet). Resultatet kan bli en skarp avgrensning mellom den overfordypete dalbunnen og en bakenforliggende, grunnere dalgang. En dalende er en slik brattkant i dalens lengderetning. En dalende har mange av de samme egenskapene som møtepunktet mellom en hengende dal og hoveddalen (U-dal eller fjorddal). Bratte dalsider, stup, fosser og tilpassingsgjel er vanlig. Gjennom en glasial dalfordypingsprosess rykker den overfordypete hoveddalen gradvis bakover og «fanger opp» eldre og mindre sterkt utgravde dalsystemer. Elver som før rant i en annen retning vil også kunne «bli innhentet» på denne måten og bli omdirigert ned den bratte U-dalen. Dette fenomenet kalles «elvetyveri» og denne typen av daler betegnes «agnordal». Agnordaler skiller seg ikke fra andre daler med hensyn til form, det er dalens historie som er spesiell. Agnordal blir derfor ikke beskrevet som egen landformenhet i NiN.

– Dalender forekommer i de fleste større U-daler. Agnordaler er vanlig i vestlige fjellområder. Et klassisk eksempel på en agnordal er Vermedalen, en sidedal til Romsdalen [se Sulebak (2007) for detaljert forklaring og beskrivelse]. Et annet eksempel er øvre del av Susnavassdraget i Hattfjelldal (Nordland).

– DK Dalklype. U-daler har sjelden helt ensartet form i hele dalens lengde, men består oftest av langstrakte, klart U-formete basseng adskilt av trangere partier, dalklyper. Landformenheten dalklype forekommer først og fremst der hardere bergarter, med større motstand mot erosjon, krysser dalens lengderetning. Dalklypene sto att etter at isen hadde trukket seg tilbake. Dalklyper forekommer i de fleste større daler. Flåklypa i Bøverdalen (Lom, Oppland) er kanskje den mest kjente dalklypa i Norge fordi den var inspirasjonskilde for Kjell Aukrusts berømte «Flåklypa».

– FD Fjorddal. Breer har evne til å grave under erosjonsbasis, det vil si dypere enn elver kan grave. Breer kan til og med grave under havnivå (se NiN[1]AR29, kapittel C2). En fjorddal er, i prinsippet, en U-dal som er fylt av vann, enten en ferskvannsforekomst (innsjø) eller en havvannsforekomst. Fjorddaler som er fylt av havvann danner en fjord dersom fjorddalen er skilt fra havet utenfor av en markert terskel. Terskelen dannes fordi breen har størst erosjonskraft der ismassene er tjukkest; erosjonskraften avtar utover mot ytterkanten av breen ettersom istykkelsen gradvis avtar mot null. Fjorddaler er oftest svært dype (http://www1.nrk.no/nett-tv/natur/spill/verdi/62999). Begrepet «fjord» er opprinnelig norsk, men brukes nå internasjonalt for å betegne en havbukt som er overfordypet ved breerosjon.

– Norge er rikt på fjorder og fjordsjøer, og derfor også på fjorddaler. Fjorddaler finnes såvel langs kysten (i tilknytning til fjorder) som i innlandet (i tilknytning til innsjøer). Innsjøene i fjorddalene i innlandet blir ofte betegnet «innlandsfjorder» eller «fjordsjøer».

– Sognefjorden er Norges lengste og dypeste fjord, over 200 km lang og 1 300 m dyp. Terskeldypet (ved munningen) er imidlertid ikke mer enn knapt 160 m. Fjorddaler (og fjorder) gir det norske kystlandskapet (fjordlandskapet) er sterkt særpreg. Nærøyfjorden i Sogn (en sidefjord til Sognefjorden i Aurland kommune, Sogn og Fjordane) står, sammen med Geirangerfjorden på Sunnmøre (Stranda, Møre og Romsdal), på UNESCOs verdensarvliste.

– HD Hengende dal. En bre i en sidedal fører mindre is enn en bre i hoveddalen. Fordi breerosjonen er svakere i sidedalen enn i hoveddalen, får også dalene som graves ut av breene ulike profiler; hoveddalen blir mye sterkere nedskåret (dypere) enn sidedalen(e). Dette forklarer hvorfor en sidedal ofte blir en hengende dal i siden av hoveddalen. Høydeforskjellen mellom dalbunnen i sidedalen dalbunnen i hoveddalen gir seg oftest utslag i en brå endring i elveløpsegenskaper (et markert knekkpunkt i elveløpets lengdeprofil) der den hengende dalen møter hoveddalen. Mens et elveløp i en U-formet dal (hoveddal eller sidedal) oftest flyter relativt rolig, er elveløpet i hoveddalsiden nedenfor utløpet av en hengende dal brattere (elven går i stryk, fossestryk eller foss). Elveløpet kan da gå i et gjel (såkalt «tilpassingsgjel») eller en bratt V-dal; landformenheter formet av elveerosjon innenfor den U-formete dalen.

– Hengende daler finnes også langs fjorder, eller der sidefjorder møter en hovedfjord. Hengende daler forekommer i alle norske dal- og fjordstrøk. Et typisk eksempel er Sanddalen nord for Vangsmjøsi (Vang, Oppland), som munner ut i hoveddaldalsiden ca. 800 m o.h., mens Vangsmjøsi i det vestre hoveddalføret gjennom Valdres (kommunene Vang, Vestre Slidre og Nord-Aurdal) ligger 464 m o.h..

– MB Marint basseng. Breer som graver under erosjonsbasis kan forme store og små forsenkninger. Rikelig forekomst av slike forsenkninger eller bassenger er et karaktertrekk ved et landskap preget av glasial erosjon. Forsenkningene kan mangle løsmasser eller i større eller mindre grad være fylt igjen av løsmasseavsetninger. Bassenger på land ble etter istida raskt fylt med ferskvann (innsjø). Mange innsjøer har seinere blitt fylt igjen med torvavsetninger [landformenheten gjenvoksningsmyr i landformgruppa torvmarksformer (3TF)]. Rikelig forekomst av innsjøer og torvmarker er et karaktertrekk for landskap som har vært nediset. Bassenger på havbunnen (marint basseng) er ofte sedimentfeller for uorganisk og organisk materiale.     Marint basseng forekommer spredt langs kontinentalsokkelen.

– PF P-form («plastisk skurt form») er en samlebetegnelse på små overflateformer i fast fjell (renner og groper) som er resultatet av skuring (abrasjon) av bre-is og brevann som frakter rikelig med mineralmateriale (oppbløtt morenemateriale) under stort trykk. Typiske P-former er buktende renner i fjelloverflaten, gjerne 10–20 cm breie og 5–20 cm dype. Rennene og gropene kan imidlertid ha vesentlig større utstrekning, med lengde inntil flere titalls meter og bredde inntil et par meter. P-formenes lengdeutstrekning er oftest i isens bevegelsesretning. Landformenheten jettegryte i landformgruppa erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER) forekommer ikke sjelden i forbindelse med P-former. P-former er særlig hyppige i landskap preget av rundsva.

– Plastisk skurte former gir opphav til variasjon på fin skala innenfor T1 Nakent berg, for eksempel ved å forårsake temporære vannansamlinger, sildrevannsrenner og variasjon i bergstruktur.

– RS Rundsva. Støtsida av små bergknauser som står opp som en forhindring mot brebevegelsen (støtsida er den sida som vender inn mot breen) utsettes for sterkt trykk. Sterkt trykk hever isens smeltepunkt, ismassen blir mer plastisk og former seg rundt bergknausen. Fordi brebunnen transporterer mineralmateriale, virker breen som et gigantisk sandpapir som skurer knausen relativt jevnt og gir den en avrundet form. Slik isskuring kalles abrasjon. På lesida av knausen er trykket mindre, og smeltevannet fryser igjen til is. Lesida er derfor særlig utsatt for frostsprengning. Frostutsprengte steiner og blokker blir løpende fjernet av breen. Resultatet er rundsva (EB–9), små bergknauser som glattpolert og avrundet på støtsiden og som har en liten brattkant eller knudrete overflate på lesiden. Typiske rundsva kan være 5–20(–50) m lange og 2–10 m breie, og viser hvilken retning en isbre beveget seg gjennom et tidligere isdekt område.

– SS Skuringsstripe er en stripe i fast fjell, dannet på samme måte som rundsva ved at bresålen sliper underlaget (abrasjon).

– TI Tind. Når breer eroderer berggrunnen inn mot en fjelltopp fra flere kanter, møtes til slutt botnene og etterlater en tind – et fjell med en skarp og spiss form. Et ås- og fjelltopplandskap som domineres av botner og tinder kalles gjerne et «alpint landskap». En fjelltopp med tindeform som stikker opp av en isbre kalles en nunatak. Gjennom mesteparten av det forrige århundret pågikk en intens diskusjon blant plantegeografer og kvartærgeologer om fjellplantenes innvandringshistorie til Norge. En teori som skulle vise seg svært seiglivet gikk ut på at mange plantearter måtte ha overlevd siste istid på nunataker som aldri ble nediset (nunatak-teorien). Til støtte for teorien ble trukket fram at mange fjellplantearter har en nåtidig utbredelse som indikerte spredning fra områder med fjelltopper som sannsynligvis stakk opp over innlandsisen. Analyser av artenes utbredelsesmønstre i forhold til klimatiske og berggrunnsgeologiske faktorer viste imidlertid at det ikke er nødvendig å postulere overlevelse på nunataker for å forklare artenes utbredelsesmønstre (Birks 1993). Nå åpner molekylærbiologiske metoder for sporing av artenes vandringsveger. Alle arter som er undersøkt så langt har vandret inn etter siste istid (Brochmann et al. 2003).

– Tinder finnes i vestlige fjellområder der terrenget stuper bratt ned mot kysten og breerosjonen har vært særlig sterk. Sunnmøre og Romsdal (Møre og Romsdal) og Lofoten (Nordland) er eksempler på områder som er særlig rike på tinder. Svært mange fjelltopper i disse områdene har navn som ender på -tind.

–UD U-dal. Breer har stor eroderende kraft (se NiN[1]AR29, kapittel C3). Fordi erosjonskraften øker sterkt med økende bredybde, har typiske glasialt utformete daler U-form med dyp nedskjæring, (svært) bratte dalsider og flat dalbunn. Landformenheten U-dal har stor formvariasjon, og finnes i alle størrelser og i mer eller mindre typiske utforminger (utypiske U-daler inkluderer daler med slake dalsider og vid dalbunn, samt overganger mot V-formet tverrsnittsprofil;). De mest typiske U-dalene finnes i deler av landet der breerosjonen har vært særlig sterk; innenfor kysten langs vestsiden av fjellkjeden fra indre Vestlandet til Vest-Finnmark. U-dal finnes også på Østlandet, i Trøndelag og i Øst-Finnmark, men oftest er de mye grunnere nedskåret og har slakere dalsider enn langs vestkysten. De fleste U-daler startet som elvedaler (oftest V-dal) som seinere har blitt gravd videre ut av breer med stor erosjonskraft. I noen tilfeller følger daler svakhetssoner i terrenget, for eksempel forkastninger. Slike daler kan være svært dype og ha en retning som avviker fra retningen både på istidselver og nåtidens elver, og fra breenes hellingsretning under siste istid. U-dal omfatter betydelig formvariasjon. Berggrunnens hardhet og struktur, og hvordan landoverflaten (dalformen) er utformet i forhold til isens dominerende bevegelsesretning, bidrar også til variasjon innenfor landformenheten U-dal.

– De fleste norske daler er mer eller mindre typiske U-daler, som finnes i alle størrelser og overgangsutforminger mot andre dalformer (først og fremst gjel og V-dal).