Isbjørn Ursus maritimus Phipps, 1774

Isbjørn er verdens største landlevende rovpattedyr. En stor hannbjørn kan veie opp mot 800 kilo, men gjennomsnittsvekta er omkring halvparten. Binnene blir bare halvparten så store som bamsene. Arten kan ha en kroppslengde på om lag tre meter, og hale på rundt 20 cm.

Pelsen er hvit, ofte med et litt gulaktig skjær. Trolig er fargen forårsaket av berøring med selspekk. Bunnullen er krøllete og omkring 5 cm lang, mens de strie dekkhårene er rundt 15 cm lange. Under pelsen er huden svart. Hannbjørner har mye lengre hår på framføttene enn binnene, og hårene vokser helt til dyrene er 14 år. Labbene er dekket av hår, særlig om vinteren, noe som både reduserer varmetap og gir bedre feste mot underlaget. De har dessuten en ru overflate som gjør at dyrene ikke lett glir på isete underlag. Hver labb har fem tær og forlabbene har 5-7 cm lange klør. Snuten er svart og hårløs, mens de små ørene er helt hårkledte. Øynene er mørkebrune, nokså tettsittende og dekket med en hinne som beskytter mot ultrafiolett lys. Øyelinsa kan flates ut, noe som gjør at isbjørn ser godt også når den jakter sel under vann.

Isbjørn er sirkumpolar; knyttet til Polhavet og dets artistiske øyområder og kyststrøk. Det vil si at den er å finne på Øst-Grønland, Svalbard, Canada, Alaska og Russland. Selv om isbjørn stort sett får unger på land, tilbringes det meste av tiden i vann eller på fjordis, kystis og drivis.

| Jørn Thomassen

| Jørn Thomassen | Norsk institutt for naturforskning

• Storkobbe Erignathus barbatus (Erxleben, 1777)
• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• Jørn Thomassen
• Utgiver
• Norsk institutt for naturforskning
• Last ned (1.7 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Isbjørn driver smygjakt etter sel som ligger på isen. Storkobbe er et av byttedyrene.

Isbjørn er ikke territoriell, men dyrene lever vanligvis hver for seg. Når de møter andre individer utenom paringssesongen vil de vanligvis trekke seg unna fremfor å sloss. Det er imidlertid også observert at voksne bjørner leker og sover sammen. Isbjørn som signaliserer ønske om å leke, svinger hodet fra side til side. Under angrep vil den derimot legge ørene, senke hodet og gjerne utstøte snøftende og hvesende lyder.

Lukt er den viktigste sansen når isbjørn kommuniserer over lengre avstander. Hørselen er også godt utviklet og dyrene behersker et betydelig lydrepertoar selv om de det meste av tiden ikke gir lyd fra seg. Ungene lager flest lyder. De både piper, klynker, skriker og smeller med leppene når de kommuniserer seg imellom og med mora.

Ringsel er isbjørnens viktigste byttedyr, men storkobbe, klappmyss, grønlandssel og småhval blir også tatt. Åtsel kan være viktig, og et strandet hvalkadaver kan være mat for mange isbjørner i lang tid. Isbjørn fanger dessuten både sjøfugl og rype, og om sommeren går den gjerne på land og spiser fugleegg og fugleunger. Det finnes eksempel på at både rein og moskus har blitt isbjørnmat. Til forskjell fra brunbjørn er isbjørn primært kjøtteter. Den spiser likevel litt urter og bær, ved siden av at den dykker etter tang. Det mangler imidlertid kunnskap om betydningen av vegetabilsk næring, i og med at isbjørn først og fremst bygger opp fettreserver gjennom selspekk og annen kaloririk mat.

Isbjørn driver i hovedsak smygjakt etter sel som ligger på isen. Den kan også ligge urørlig på et drivende isflak og vente på at det skal dukke opp en sel. Bjørnen griper først selen med de kraftige klørne, og dreper den så ved å bite over og knuse hodet på den. Isbjørn har svært god luktesans, og kan derfor lukte seg fram til ringsel som ligger i ynglehuler under isen. Etter å ha lokalisert hulen reiser den seg på bakbeina og kaster seg med full tyngde mot snøen. På den måten bryter den seg inn til selen. I jakt under vann kan isbjørn holde pusten i om lag 2 minutter, men dykker sjelden dypere enn 3 meter.

En hannbjørn er fullt utvokst når den er 8-10 år, mens en binne er fullvoksen når den er mellom 4 og 5 år. Binner på Svalbard blir vanligvis paret første gang når de er 5 år. Paringen foregår i mars-juni. Binnene følges tett av hannene, som kan lukte en paringsklar binne på flere kilometeres avstand. Det er ofte stor rift om binnene og kamper mellom hanner kan være voldsomme og føre til skader. Isbjørn har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktete egget fester seg i livmora slik at fosterutviklingen starter. Vanligvis skjer dette først i august-september. Poenget med forlenget drektighet er å sikre at avkommet kommer til verden på det tidspunktet som er mest gunstig.

Med unntak av drektige binner er isbjørn mer eller mindre aktiv året rundt. Binnene går i hi i november-desember. Oftest graves hiet i en stor snøskavl på land, men som regel ikke mer enn 8 km fra isen. Det forkommer også at hiet etableres på sjøisen. Binner som går i hi senker ikke kroppstemperaturen slik som brunbjørn, men en del kroppsfunksjoner – eksempelvis hjerteslagsfrekvens – blir likevel redusert. Før binnene går i hi er det viktig at de får i seg så mye næring som mulig, og de kan i denne perioden doble kroppsvekta.

Binnene får vanligvis det første ungekullet når de er fem-seks år. En binne får mellom to og fire unger, som normalt kommer til verden i desember-januar. DNA-analyser har vist at unger i samme kull kan ha ulike fedre. Det betyr at en binne kan bedekkes av flere hanner, selv om det kanskje går uker mellom paringene. Ungene ligger i hiet sammen med mora til mars-april, noen ganger litt tidligere eller seinere. En nyfødt isbjørnunge veier ikke mer enn 600-700 gram, og er både blind og døv. Den er uten pels, men dekket av et tynt hårlag. Morsmelka er imidlertid svært næringsrik, og når ungene forlater hiet veier de 10 til 15 kilo.

De første to ukene etter at binna og ungene har kommet ut av hiet holder de seg i nærområdet. De begir seg deretter i retning sjøisen, hvor binna kan jakte sel. Avhengig av isforholdene kan hun da ha fastet mer eller mindre sammenhengende i 8 måneder. Ungene følger ofte mora til de er to og et halvt år – da jager hun de vekk.

Voksne isbjørner har ingen spesielle fiender. Ungene er likevel svært sårbare, særlig like etter at de har forlatt hiet. Det er mange årsaker til at ungene stryker med, men matmangel er trolig viktigst. I områder med ulv er det registrert at isbjørnunger er tatt av disse. Det er heller ikke uvanlig at hannbjørner dreper og spiser unger. Alt i alt er det bare 30 prosent av isbjørnungene som blir to år gamle, men de som blir voksne lever gjerne til de er mellom 25 og 30 år. Individer i fangenskap har blitt inntil 45 år.

Isbjørnens eksistens er avhengig av islagt hav, siden sel er hovedføden. Hvis klimaet blir så varmt at isforholdene endres dramatisk i de arktiske områdene, kan det derfor få alvorlige følger for utbredelsen av isbjørn. Isbjørn er også utsatt for miljøgifter som PCB og DDT i og med at de representerer toppen av en næringskjede som bygger på vannlevende organismer. Dette har negativ innvirkning på forplantningsrate, ungeoverlevelse, immunforsvar, kroppsstørrelse og gir økt hyppighet av tvekjønnede unger.

Bevanger K (2015). Isbjørn Ursus maritimus Phipps, 1774. www.artsdatabanken.no/Pages/180909. Nedlastet <dag/måned/år>