Vranglodnetunge Trichoglossum walteri (Berk.) E.J. Durand

Lodnetungene (slekta Trichoglossum) er jordtunger med svarte "hår" (setae) som kan ses med håndlupe - eller om man er nærsynt kanskje også uten, og som gir disse artene et mattsvart utseende. Vranglodnetunge har dessuten 7-septerte sporer (lange smale sporer med 7 tverrvegger), noe som skiller den fra andre arter i denne relativt lettkjennelige slekta. Man skal imidlertid være oppmerksom på at det finnes en lignende Trichoglossum-art med 7-septerte sporer, T. octopartitum, som ikke er påvist i Norge. Den er beskrevet fra Belize i Mellom-Amerika (tidligere Britisk Honduras) av Mains (1940) og angitt fra bl. a. Danmark og Tyskland (Læssøe & Elborne 1984, Krieglsteiner 1993, Benkert 1991). T. octopartitum har sporer som er (80-)100-120(-150) µm lange, og tilspissete i begge ender, mens T. walteri har sporer på (60-)72-100(-125) µm som er butte i én ende (Mains 1954).

Arten er utbredt på det sentrale Østlandet og på Vestlandet nord til Nord-Trøndelag, med et viktig tyngdepunkt i Sunnhordland. Den er i hovedsak en lavlandsart, men er funnet opp i mellomboreal vegetasjonssone.

Sverige: trolig over 70 lokaliteter gjennom tidene, men en stor del av de lokale bestandene er forsvunnet pga. gjengroing (artfakta.se, artportalen.se 2015), Danmark: 8 lokaliteter (Thomas Læssøe pers. medd. mars 2013), Tyskland: 3 lokaliteter (Krieglsteiner 1993), Storbritannia & Irland: funnet i ca. 28 10x10 km ruter (fieldmycology.net 2015). Denne arten synes å være svært sjelden i Europa utenfor Skandinavia og de britiske øyene (Sivertsen et al. 1994, Jordal 1997). Det er trolig at Norge har en relativt høy andel av den europeiske bestanden. Arten er ellers angitt fra Asia, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia (Imai 1941, Spooner 1987, Mains 1954).

Vranglodnetunge forekommer for det meste i gamle naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, men er også funnet et par steder i edellauvskog og dessuten et sted i skogsbeite (engskog). Jorda er av og til kalkrik, men den forekommer også på sur mark, og det kan tenkes at den i første rekke er tilpasset fosforknapphet. De fleste lokalitetene ligger i boreonemoral eller sørboreal vegetasjonssone. Det høyeste funnet er gjort 510 moh. (Østre Toten i Oppland). Den er i utlandet også funnet på morken ved (Ohenoja 2000).