UF Uttørkingsfare

UF Uttørkingsfare adresserer faren for ekstrem uttørking, som igjen er bestemt av en rekke forhold som virker sammen, blant annet topografi, jorddybde og jordstruktur. UF Uttørkingsfare omfatter variasjonen fra frisk mark med dypt jordsmonn og liten uttørkingsfare, til lavskog på koller med grunt jordsmonn eller veldrenert mark, der faren for uttørking er langt større. Produktiviteten avtar med økt uttørkingsfare, og dette kommer til uttrykk blant annet i trærnes tilvekstrate (bonitet). UF Uttørkingsfare er også en relevant variabel for seminaturlig mark, samt for fjellhei, leside og tundra.

Variabelen VM Vannmetning er et annet mål for jordfuktighet, men adresserer fuktighetsforholdene slik de er under «normale forhold», og tilsvarer det som i noen kilder blir referert til som «median jordfuktighet». De to variablene er frikoblet fra hverandre, og alle slags kombinasjoner av de to kan forekomme i eksempelvis fastmarksskogsmark.

På grunnlendt mark kan man finne flekker som har en høy normal fuktighet på grunn av sigevann. I enkelte år vil fuktighetsavhengige arter kunne spre seg til slike friske områder. Når sigevannstilførselen stopper opp i ekstreme tørkeperioder (kanskje hvert 10. eller 100. år) blir imidlertid slike flekker like sterkt tørkeutsatt som resten av mosaikken, og arter som opptrer utenfor sitt egentlige toleranseområde dør. Dette tyder på at det er sannsynlighet for uttørking, snarere enn fuktigheten i normalår som styrer artsvariasjonen langs denne komplekse miljøvariabelen.

Fra fjellområder er det kjent at en gitt sammensetning av karplantearter er assosiert med et mer lav-dominert bunnsjikt enn under skoggrensa, og at det skjer en slags forskyving i forholdet mellom felt- og busksjikt rundt skoggrensa. Dette forklares med vindens uttørrende effekt over skoggrensa, og er grunnen til at det friskeste basistrinnet (UF∙a) ikke anses å være til stede der. I fjellområder blir derfor lesidene (UF∙bc) et overgangstrinn mot snøleiene hvor SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon overtar for UF Uttørkingsfare som viktigste komplekse miljøvariabel. I den tørkeutsatte enden av ‘rabbe-snøleiegradienten’ er lavheiene (UF∙fg) et overgangstrinn mot rabbene hvor vindvirkningen er så sterk at VI Vindutsatthet overtar som viktigste komplekse miljøvariabel.

Kunnskapsbehov

• Det er behov for mer kunnskap om hvordan ulike miljøvariabler (sam)varierer og til sammen utgjør kompleksvariabelen UF Uttørkingsfare.