UE Uttørkingseksponering

• Innhold
• Basistrinn
• Kunnskapsbehov

Variabelen uttrykker variasjon i luftas fuktighet nær slutten av langvarige tørkeepisoder gitt konstant og normal substratfuktighet. Poikilohydriske organismer mangler eller har svært begrenset evne til å regulere vannutvekslingen med omgivelsene. De tar derfor opp vann og næringsstoffer direkte gjennom overflaten. Eksempler på slike organismegrupper er moser og lav, som er fysiologisk aktive som fuktige og i en dvalemodus som uttørket. De fleste arter tåler noe uttørking, men toleransen for hyppig uttørking og oppfukting varierer. Lav- og mosearters evner til å tåle langvarig uttørking og høye temperaturer i tørr tilstand, samt evne til å holde på vann, varierer også.

Felles for slike organismer er at produksjonen er positiv når de er fuktige og andre betingelser, som for eksempel temperatur og stråling over visse minsteverdier, er oppfylt. Varigheten av fuktige forhold for å opprettholde fysiologisk aktivitet er en av de aller viktigste begrensende miljøvariablene for forekomster av disse organismene. Derfor forklarer varigheten av oppfuktet og uttørket tilstand mye av variasjonen i artssammensetning i mose- og lavdominerte samfunn, som for eksempel på nakent berg.

Uttørkingsvarighet er en svært kompleks miljøvariabel. De to variablene som til sammen beskriver dette på ikke-jorddekt mark er OR Overrisling og UE Uttørkingseksponering, og parallellene på jorddekt fastmark er henholdsvis VM Vannmetning og UF Uttørkingsfare. Mens UF Uttørkingsfare adresserer faren for ekstrem uttørking, og er korrelert med topografi og jorddybde, adresserer VM Vannmetning fuktighetsforholdene slik de stort sett er.

Analyser viser at variasjonen langs OR Overrisling og UE Uttørkingseksponering i stor grad er frikoblet i rom, i tid og med hensyn til artenes responser, slik tilfellet også er i fastmarksskogsmark der f.eks. alle kombinasjoner av UF Uttørkningsfare og VM Vannmetning er realisert. OR Overrisling og UE Uttørkingseksponering brukes derfor fordi jorddekte marksystemer og nakent berg tilføres vann på ulikt vis, har ulik evne til å holde på vann, og forskjeller i de dominerende primærprodusentenes vannhusholdning.

UE Uttørkingseksponering er først og fremst relevant for nakent berg, men i noen grad også for jorddekte systemer. Hvor berget ligger har mye å si for hvor eksponert det er for langvarige perioder med lav luftfuktighet. En gitt posisjon her er et uttrykk for eksponeringen for langvarige perioder med lav luftfuktighet. UE Uttørkingseksponering favner derfor miljøvariabler som f.eks. forekomst av tresjikt, topografisk plassering og eksponeringsretning. Siden UE Uttørkingseksponering adresserer mikroklimatisk fuktighet, brukes den derfor også som uLKM i T4 for å skille mellom skogsmark med ulike eksposisjoner.

Analyser viser at variasjonen i artssammensetning relatert til UE Uttørkingseksponering på steder som ikke er overrislet (OR∙0) er minst like stor som variasjonen fra frisk til svært tørkeutsatt fastmarksskogsmark. Denne variasjonen er vanskelig å beregne fordi det skjer en betydelig artsuttynning mot den ekstreme enden (svært uttørkingseksponert). Her er det hovedsakelig moseslekter som Grimmia og Schistidium som vokser.