1. Natur i Norge
  2. Natursystem
  3. Lokale komplekse miljøvariabler

SS Sandstabilisering

På strender som tilføres store mengder sand fra havet, og hvor vind transporterer sanden videre innover land, vil det normalt utvikles sanddynemark. SS Sandstabilisering gir uttrykk for den økende stabiliseringen av sanddynene med økende avstand fra strandlinjen, som følge av vegetasjonsetablering.

Med økende avstand fra stranda øker tiden siden suksesjonen startet og samtidig endrer flere viktige miljøegenskaper seg. Sandtilførsel og vindforstyrrelse avtar, sanden stabiliseres, og en gradvis utvikling av jordsmonn finner sted. Dette innebærer akkumulering av humus og økende evne til å holde på jordfuktigheten, men også utvasking av næringsstoffer og forsuring. Tettheten med arter øker et langt stykke ut i denne primære suksesjonen, før det flater ut, og etter hvert synker igjen. Begrepet «stabilisering» er valgt framfor «etablering» fordi stabiliseringen av sanden, og etter hvert også oppbyggingen av et humuslag, er de fundamentale prosessene i dynamikken i sanddyner.

SS Sandstabilisering er beskrevet som en egen kompleks miljøvariabel fordi forløpet av primærsuksesjonen ved stabilisering og kolonisering av flygesand skiller seg fra andre forløp av primærsuksesjoner. Dette gjelder både med hensyn til økologiske og geologiske prosesser.

Den dominerende landformdannende prosessen er virkningen av vind (aeoliske prosesser). I motsetning til suksesjoner på berg, er karplanter, og hovedsakelig sandbindende gras, de første innvandrerne. Moser og lav kommer først inn når sanden begynner å bli stabilisert. Primær suksesjon i andre fastmarkssystemer kjennetegnes ved oppbygging av et jordsmonn og akkumulering av mineralnæringsstoffer. Oppbygging av jordsmonn finner også sted gjennom et forløp av sandstabilisering, dvs. at en økende grad av stabilisering innebærer økende tykkelse på humuslaget. I motsetning til andre gradienter av primærsuksesjon så er det den «friske» sanden som tilføres i tidlige suksesjonstrinn som er rikest på mineralnæring. SS Sandstabilisering kommer til uttrykk som mer eller mindre distinkte soner fra strandlinja, gjennom åpen sanddynemark, og til bakenforliggende skogsmark. Sonasjon og suksesjon følger hverandre derfor i stor grad langs denne komplekse miljøvariabelen og endringen i artssammensetning er stor.

Basistrinn

De tidlige suksesjonstrinnene består av samfunn med få arter eller vegetasjonsfrie sandflater (SS∙a–c). Det foreligger ikke analyser som tallfester omfanget av endringer i artssammensetningen i de mer etablerte delene av gradienten (SS∙d–j) og inndelingen i basistrinn for disse delene er derfor tentativ. Estimater av gradientlengder for intervallet fra og med sandskogsmark (SS∙k) og til og med fastmarksskogsmark uten sandskogsmarkspreg (SS∙+), utført for et generalisert artslistedatasett, viser en observerbar forskjell i artssammensetning, som først og fremst gir seg utslag i soppfloraen.

SS-0 sanddominert fjærebeltebunn

ikke stabilisert sandbunn i beltet med vannstrand (dvs. hydrolittoralbeltet)

SS-a sandforstrand

ikke-stabilisert sandmark i beltet med landstrand (geolitoralbeltet). Her er det vegetasjonsfritt, eller samfunn med få arter som melde-arter Atriplex spp., strandreddik Cakile maritima eller strandarve Honckenya peploides

SS-b fordyne

ikke-stabilisert sandmark i supralitoralbeltet, med sterk sandbevegelse og forstadier til dynedannelse. Her er det vegetasjonsfritt eller med samfunn med få arter som strandarve Honckenya peploides, strandrug Leymus arenarius eller strandkveke Elytrigia juncea (embryonaldyne)

SS-c primærdyne

ikke-stabilisert sandmark i epilitoralbeltet, med sterk sandbevegelse og sterk dannelse av ustabile sanddyner som flytter seg. De ytterste høye dynene er primærdyner der moser og lav mangler. Her tørker sanden raskt ut og det dannes ikke humus. Typisk for disse er samfunn med få arter av sandbindende gras som marehalm Ammophila arenaria og strandrug Leymus arenarius

SS-d kvit dyne

begynnende stabilisering av sanda, men naken, ikke stabilisert sand dominerer. Moser og lav mangler og marka er i større eller mindre grad kolonisert av storvokste grasarter som tåler tørke og dekke av sand (ustabil dyne)

SS-e grå dyne

sanden er mer eller mindre stabilisert og marka domineres av lavvokste grasarter og urter, og med lav og moser inne imellom (stabilisert dyne)

SS-g brun dyne

stabilisert sand med begynnende dannelse av jordsmonn. Vegetasjonen er sluttet og engpreget og kan ha et bunnsjikt dominert av moser og lav (etablert dyne)

SS-i dynehei

stabilisert hei som ofte har et velutviklet humuslag. Marka er dominert av lyngarter som krekling Empetrum nigrum og røsslyng Calluna vulgaris

SS-j dyneskogsmark

skogsmark ovenfor og innenfor åpen sanddynemark. Her er det flekker av naken sand og en artssammensetning som fortsatt inneholder arter typisk for sanddynemarka

SS-k sandskogsmark

skogsmark på sandgrunn og uten eller med flekker av naken sand. Artssammensetningen er tydelig forskjellig fra den i sammenliknbar fastmarksskogsmark på usorterte substrater

SS-+ normal fastmarksskogsmark

fastmarksskogsmark med så tykt og stabilt humuslag at et sanddominert løsmassedekke ikke gir seg synlig utslag i artssammensetningen

Kunnskapsbehov

Fra tidligere er det utført grundige undesøkelser av vegetasjonen, med fullstendige artslister, bl.a. fra Lista og Karmøy. Det er allikevel behov for tallfesting av variasjonen av artssammensetningen langs SS Sandstabilisering. Dette gjelder fra og med der samfunn med flere arter begynner å opptre (SS∙d), og i hvert fall til og med der åpen dynehei går over i dyneskogsmark (SS∙i).