KY Kysttilknytning
KY Kysttilknytning beskriver hvorvidt marine miljøer består av oseanisk havvann, eller kystvann.
- Innhold
- Basisklasser
Kystvann og grunt fjordvann skiller seg fra havvannmasser blant annet ved stabilitet og variasjonsmønster, lokalt og over tid, for en lang rekke viktige miljøvariabler. Kystvannet følger en noe annen årstidsrytme og har en større temperaturvariasjon gjennom året, enn havvannet. Dypvannet i fjorder regnes som havtilknyttet vann.
Mens havvannets saltinnhold varierer lite, er det betydelig variasjon i kystvannets salinitet som følge av tilførsler fra store elver. Det samme gjelder for variasjonen i tilførsler av sedimenter, organisk materiale, og næringsstoffer. Dette gir opphav til variasjon i artssammensetningen langs en gradient fra havtilknyttete (oseaniske) til kysttilknyttete (nerittiske) arter.
Skillet mellom kystvann og atlantisk vann langs norskekysten har tradisjonelt blitt satt på grunnlag av saltinnhold. Atlantisk vann er karakterisert som vann med saltinnhold over 35 ‰, og kystvann er vann med saltinnhold under 35 ‰. Dette er imidlertid ingen absolutt grense, da salinitet varierer både i havvann og kystvann.
Kunnskapsbehov:
- Det er behov for generaliserte artslister for viktige artsgrupper for å beregne gradientlengder. Dette vil også gi et bedre grunnlag for å avgjøre om KY Kysttilnærming heller bør oppfattes som en lokal kompleks miljøgradient (LKMg), og deles i flere basistrinn, samt om klassene fortjener status som egne grunn- eller hovedtyper.
Kommentarer og tilleggsinformasjon:
I terskelfjorder finner vi vanligvis tre lag med vannmasser om sommeren, et relativt ferskt overflatelag, et intermediært lag rundt terskeldypet, og et dypt lag under terskeldypet (Farmer & Freeland 1983). Det intermediære vannet kan være kystvann eller blanding av kystvann og atlantisk vann, mens dypvannet kan være avkjølt fjordvann som sank ned vinteren før, eller kom inn over terskelen. Vannmassefordelingen varierer mellom forskjellige fjorder og mellom år, på grunn av variabel ferskvannstilførsel og vannutskifting mellom fjord og kyst (topografi, terskeldyp). Om vinteren blir noen fjorder vertikalt gjennomblandet på grunn av avkjøling av overflatevannet og innstrømming av tyngre vann fra kysten (avkjølt og saltere vann), mens andre fjorder beholder lagdelingen gjennom vinteren.
Dette illustreres godt av fordelingen i Sognefjorden. Sognefjorden er, med sine 1 308 meter, Norges dypeste fjord. Målestasjonen Sognesjøen ligger der fjorden er ca. 400 m dyp, mens terskeldypet ved utløpet av Sognefjorden er 200 m. Siden stasjonen ligger i skjæringen mellom fjorden og Nordsjøen, påvirkes den både av fjordvann (KY∙a) i de øverste vannlagene, kystvann dypere ned og atlantisk vann (KY∙0) i de dypeste lagene. De øvre vannlagene varierer årlig, og gjennom sesongen på grunn av sommeroppvarming av vannmassene, og varierende ferskvannsavrenning og nedbør. Saltholdigheten varierer motsatt, med høye verdier om vinteren og mindre om sommeren. Under ca. 150 meters dyp er vannmassene av atlantisk opprinnelse (KY∙0), og varierer forholdsvis lite. Året rundt er temperaturen her omkring 7 ºC og saltholdigheten rundt 35 promille.
Basisklasser
KY Kysttilknytning deles inn i følgende to basisklasser.