BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning
Miljøvariabelen beskriver påvirkningen av bergarter som har «unormalt» grunnstoffinnhold, og kan gi opphav til avvikende artssammensetning.
- Innhold
- Basisklasser
- Kunnskapsbehov
BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning kan deles i tre kategorier: ultramafiske, jern-rike, og kobber-rike. Disse tre utgjør hver sin basisklasse. Begrepet mafisk brukes om magmatiske bergarter som er rike på magnesium og jern. De viktigste og vanligste ultramafiske bergartene i Norge er olivinstein og andre olivinholdige bergarter, som peridotitter. Serpentinstein er omdannet av olivinstein og forekommer ofte sammen med denne og begge inngår i ultramafisk berggrunn (BK∙a). Både olivinstein og serpentinitt har en karakteristisk gulbrun til rødbrun farge på overflaten. Distinkte landformer med mye nakent ultramafisk berg har ofte en karakteristisk rødbrun farge som har gitt opphav til stedsnavn som Rødøy og Raudeberg. Det største sammenhengende området dominert av ultramafiske bergarter i Norge utgjøres av størsteparten av øyene Leka i Trøndelag og Rødøy i Nordland, men hovedutbredelsen av norsk olivinstein er i Møre og Romsdal og tilgrensende områder. Her finnes hundrevis av større og mindre olivinsteins-forekomster som øyer i gneis. Mineralinnholdet i berggrunn med olivin gir ofte opphav til et spesielt artsmangfold i markvegetasjonen. Kalkinnholdet på ultramafisk berggrunn kan variere.
Basisklassen ultramafisk berggrunn (BK∙a) omfatter også visse typer havbunn, der hydrotermiske havbunnskilder, som svarte og hvite skorsteiner, skaper et miljø der mineraler fra olivinholdige bergarter inngår i en bergartsdannende prosess kjent som serpentinisering. Resultatet er ny havbunn med ultramafisk innhold. Slike marine miljø har ofte sterkt spesialiserte arter.
Jern- og kobberrike bergarter (BK∙bc) kan oppsummeres med fellesbetegnelsen kisbergarter, som inneholder metallsulfider. Bergarter som inneholder rike forekomster av kis, for eksempel alunskifer, kleberstein, fyllitter og glimmerskifer, gir opphav til basisklassene med jernrike (BK∙b) og kobberrike (BK∙c) bergarter. Kisbergarter er ofte knyttet til kobberrike årer, synlige som små grønne oksyderte flekker i berg som kan være ekstremsure enklaver med pH rundt 3 og en karakteristisk moseflora med arter i slekten Mielichhoferia. KA Kalkinnhold i kisbergartene kan variere fra surt jern-rikt berg til mindre sure berg med høyt innhold av kobber. Forekomster av jernrikt berg utgjør oftest små flekker på 10 m lineær utstrekning, mens kis-rikt berg rikt på kobber forekommer først og fremst som ganger i dypbergarter. De største forekomstene finnes i Nordland, der slike bergarter kan dekke sammenhengende arealer på flere km. Forekomster av berg rikt på kis har imidlertid knapt noen nedre utstrekningsgrense.
Lavamark er ny mark dannet ved vulkanutbrudd (BK∙d), og består av størknede bergarter som har rent ut av en vulkan. Lavaen er mørk og porøs, av varierende kjemisk sammensetning, som basalt, olivin, pimpstein, tefra og slagg. Lavamark finnes hovedsakelig på Jan Mayen, med vulkanen Beerenberg sitt utbrudd i 1970 og 1985. Det eneste andre området i Norge med lavamark, er vulkanen Sverrefjellet ved Bockfjorden på Svalbard, som sannsynligvis var aktiv for mellom 100 000 og 250 000 år siden. Området har typiske lavafelt med porøs, størknet lava som ikke er dekket av jord, og skråninger dominert av løs og veldrenert porøs tefragrus med store innslag av gulgrønne olivinsteiner, avsatt under tidligere utbrudd.
Basisklasser
Klassedelingen beskriver og kategoriserer de avvikende bergartene etter oppbygging og grunnstoffinnhold.
Kunnskapsbehov
Det er behov for økt kunnskap om gradientlengde for moser og lav mellom de ulike kategoriene av kjemisk unormal berggrunn og normal berggrunn, for å teste hvilke klasser som bør være basisklasser og hvordan de bør brukes i typeinndelingen. Særlig gjelder dette for nakent berg. Det er også behov for mer kunnskap om gradientlengde for «olivinskog» sammenlignet med «normal» skogsmark.