Sandeitermaur
Myrmica sabuleti
Dronning av sandeitermaur Myrmica sabuleti.
Sandeitermaur er en varmekjær art som finnes i åpne, tørre områder som sandyner og tørrbakker. Arten er relativt stor og lys med karakteristisk antenneskaftbasis. I Norge finnes arten spredt i kystnære områder fra Østfold til Møre og Romsdal.
Kjennetegn
Arbeider av sandeitermaur Myrmica sabuleti.
Arbeider av sandeitermaur Myrmica sabuleti, fra siden.
Hann av sandeitermaur Myrmica sabuleti.
Sandeitermaur Myrmica sabuleti er en relativt stor og lys art som karakteriseres ved at basis av antenneskaftet er utvidet til plate som ligger plant på oversiden av dette. Arbeidere og dronninger har grov og uregelmessig til nettformet skulptur på framkroppen. Kroppsfargen er som regel lys oransje til rødbrun. Hodet er noe mørkere enn mellomkroppen og omtrent like bredt som langt. Pannelistene er kraftig S-formet. Ryggtaggene er svært lange. Petiolens overside er kraftig skulpturert og sett fra siden har den en innsvingning i framre del, er utflatet på toppen og har en påfallende kort nedadgående del i bakkant.
Hannen er mørk i farge og har korte antenneskaft som er like lange som de fire første leddene i antennestrengen. Kroppsbehåringen er relativt lang og tett og beina har lang og skrå utstående behåring.
Lengde: arbeider, 4–5 mm; dronning, 5,5–6 mm; hann, 5–6 mm.
Utbredelse
Sandeitermaur er utbredt fra sørlige deler av Skandinavia og Storbritannia og sørover til Spania, Italia og Balkan. Østover er den også kjent fra vest for Uralfjellene i Russland, Kaukasus og Tyrkia.
I Norge er sandeitermaur funnet flere steder i kystnære områder i Østfold, Vestfold og på Sørlandet. Arten har lenge vært sammenblandet med skåleitermaur Myrmica lonae (Seifert 2000b). Norsk materiale ble revidert av Kvamme (1999) og første verifiserte funn ble der rapportert fra Lærdal i Sogn og Fjordane. Flere nyere funn fra indre fjordstrøk på Vestlandet ser ut til å være intermediære former mellom de to artene.
Levesett
Sandeitermaur finnes på tørr, åpen mark i lavlandet. Den er relativt vanlig i sanddyner der den både finnes i marehalm/strandrug-beltet og på mer stabiliserte indre deler av sanddynene. Den finnes også i varme tørrbakker og sandtak litt lenger inne i landet.
Samfunnene av sandeitermaur kan bestå av opptil tusen arbeidere og en eller flere dronninger.
Den lever som rovdyr eller nedbryter, men henter også honningdugg fra bladlus i vegetasjonen. Svermingen foregår fra begynnelsen av august til slutten av september.
Forvekslingsarter
Sandeitermaur kan være svært vanskelig å skille fra skåleitermaur Myrmica lonae. Disse ble tidligere ansett som samme art, men Seifert (2000b) har vist gjennom morfometriske mål at de er artsforskjellige. Sandeitermaur har mindre kraftig utvidelse av antennebasis som ikke er skålformet fordypet i midten. I tillegg til formen på antennebasis, kan sandeitermaur skilles fra skåleitermaur på at førstnevnte har svakere innsvingte S-formete pannelister. Skåleitermaur kan imidlertid ha mindre utpreget antennebasis og ligner da sandeitermaur. Ofte er det nødvendig med mange eksemplarer fra et samfunn for å kunne avgjøre artstilhørighet.Det finnes ingen sikre karakterer for å skille hanner av skåleitermaur og sandeitermaur.
Mens sandeitermaur nesten utelukkende finnes på tørr åpenmark, som sandstrender og sørvendte tørrbakker, finnes skåleitermaur i en rekke ulike naturtyper, også på myr, og i åpen skog.
Taksonomisk bemerkning: Komplekset med Myrmica lonae og M. sabuleti er problematisk. Variasjonen i antennebygning er stor og i enkelte kolonier finner man individer som ikke er mulig å artsbestemme, eller som tilsynelatende tilhører den andre arten. Typiske individer av begge arter skiller seg ikke ved bruk av DNA-strekkoding. I tillegg er det beskrevet en tredje art (Myrmica tulinae Elmes, Radchenko & Aktac, 2002) som hos hunner og arbeidere skal ha identiske antenneskaft som hos M. sabuleti. Arbeiderne av M. tulinae skal imidlertid skille seg fra M. sabuleti på at sporene på mellom- og bakleggene oftest er redusert. Hannene derimot, skal ha svært korte antenneskaft som hos M. scabrinodis. Den er hittil påvist flere steder i Europa, men ikke i Norden (Czechowski et al. 2012). Det imidlertid ulike syn på om M. tulinae er en valid art (Seifert 2007).
