V9 Semi-naturlig myr
Hovedtypen omfatter åpen myr med preg av ekstensiv hevd ved beiting eller slått.
- Innhold
- Definisjon og avgrensning
Særlig slått, men også beite, virker sterkt utjevnende på variasjonen i artssammensetning relatert til de fleste miljøvariabler (LKM) som er viktige både i semi-naturlig fastmark og i semi-naturlig våtmark. En forutsetning for å kunne utnytte ei myr som slåttemyr er at trær og busker ryddes og at myroverflata jevnes ut slik at myra kan slås med ljå. Slåttemyrer i bruk var derfor åpne, med minimal variasjon langs mykmatte-tue-gradienten (TV Tørrleggingsvarighet), og er dominert av fastmatter. Hevden gjør også at V9 Semi-naturlig myr også typisk står i en mellomstilling mellom myrkant og myrflate. Beitedyras tråkking medfører fysisk ødeleggelse strukturen i myra, men Tråkkskadene medfører også en betydelig større mikrotopografisk variasjon. Flekker med naken torv er vanlig i beitemyr, der tunge beitedyr kan forårsake betydelige tråkkskader.
Det som først og fremst kjennetegner artssammensetningen i V9 Semi-naturlig myr er økt grasdominans, ofte på bekostning av bunnsjiktsutviklingen. Slått fremmer gras og urter, mens beiting fremmer gras og arter som begunstiges av moderat tråkkforstyrrelse og svak nitrogengjødsling.
I Norge opphørte myrslått de aller fleste steder i første halvdel av det 20. århundre. Myrslått drives nå bare som «museal hevd». Når slåtten opphører gror slåttemyrene oftest igjen med kratt og trær, og overflata blir igjen mer ujevn som følge av dominans av tuedannende gras og halvgras som blåtopp Molinia caerulea og taglstarr Carex appropinquata. Beiting av myr pågår fortsatt i større grad enn myrslått, og har ofte erstattet slått som hevd når denne har opphørt. Ved opphør av bruk gror beitemyr raskere igjen enn slåttemyr fordi tråkksporene tilrettelegger for etablering av mange arter, inkludert busker.
Definisjon og avgrensning
V9 Semi-naturlig myr er MHJ Semi-naturlig jordbruksmark som er betinget av HI Hevdintensitet (dLMK) innenfor det spekteret som kjennetegner semi-naturlig mark (HI∙bcde). Hevden kan være preget av beite eller slått. Hovedtypen finnes på torvmark som inneholder mye eller nesten utelukkende organisk materiale (IO∙b¤) (dLKM).
V9 Semi-naturlig myr skiller seg ikke mye fra sammenlignbare naturtyper innenfor V1 Åpen jordvannsmyr fordi påvirkningen fra hevd på artssammensetningen er mye svakere i våtmarkssystemer enn i fastmarkssystemer. Hovedtypen skilles likevel fra V1 Åpen jordvannsmyr fordi det i NiN trekkes et konsekvent skille mellom naturlig og semi-naturlig mark. Det er først og fremst forskjeller i artenes mengder som bidrar til at artssammensetningen i V9 Semi-naturlig myr er forskjellig fra artssammensetningen i V1 Åpen jordvannsmyr. Eksempler på arter som særlig synes å ha større hyppighet i semi-naturlig enn i naturlig myr, er klokkesøte Gentiana pneumonanthe (Rogaland) og solblom Arnica montana (Møre og Romsdal). I tillegg gir myras overflatestruktur en viktig indikasjon på hovedtypen.
V9 Semi-naturlig myr utvikles til V1 Åpen jordvannsmyr eller V2 Myr- og sumpskogsmark ved opphør av bruk. Et semi-naturlig myrareal under gjengroing skal tilordnes V8 Semi-naturlig myr inntil en ettersuksesjonstilstand er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for V1 Åpen jordvannsmyr eller V2 Myr- og sumpskogsmark er etablert. Dersom gjengroingen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen gjør det vanskelig å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).
Myr som har et beitepreg som er sterkt nok til å karakteriseres som semi-naturlig er nesten uten unntak åpen. V2 Myr- og sumpskogsmark med synlig beitepreg (HI∙a) skiller seg så lite fra myr uten hevdpreg (HI∙0) at den skal typifiseres som V2 Myr- og sumpskogsmark, og er en parallell til beiteskog, som skal typifiseres som T4 Skogsmark.
V9 Semi-naturlig myr som hovedtype er skilt fra V10 Semi-naturlig våteng fordi man antar at artssammensetningen i V9 Semi-naturlig myr med torvmark (IO∙b¤) er vesentlig forskjellig fra artssammensetningen i V10 Semi-naturlig våteng på overveiende uorganiske substrater (IO∙0a).
Svake dypkilder (V4 Kaldkilde KI∙d) kan forekomme i V9 Semi-naturlig myr. Disse vil, i likhet med kildevannspåvirket T32 Semi-naturlig eng, kunne få et visst hevdpreg. Det antas at når KI Kildevannspåvirkningen er sterk nok til å gi opphav til en kilde (KI∙d+) vil den overstyre effekten av hevd. Derfor skal «beitekilder» typifiseres som V4 Kaldkilde og eventuelt beskrives som svakt hevdpåvirket (HI∙a) ved hjelp av beskrivelsessystemet.
Grunntypeinndeling
V9 Semi-naturlig myr er delt i tre grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:
KA Kalkinnhold (hLKM). Variabelen uttrykker variasjon i pH og innhold av viktige mineralnæringsstoffer, som medfører variasjon i artssammensetningen både i fastmarks- og i våtmarkssystemer. Kalsiumkonsentrasjonen i substratet (jord, vann, berg, bunn) er et godt uttrykk for variasjon langs variabelen og gir derfor opphav til navnet.
For V9 Semi-naturlig myr er KA Kalkinnhold delt inn i de tre trinnene kalkfattig og svakt intermediær (KA∙bcd), sterkt intermediær og litt kalkrik (KA∙ef) og temmelig til ekstremt kalkrik (KA∙ghi). KA Kalkinnhold gir opphav til mindre variasjon i artssammensetning i V9 Semi-naturlig myr enn i V1 Åpen jordvannsmyr fordi påvirkningen fra beite og slått utjevner påvirkningen fra denne miljøvariabelen.
Variasjon
For denne hovedtypen kan tre underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de tre grunntypene:
TV Tørrleggingsvarighet. I våtmarksystemer beskriver variabelen «mykmatte-tue-gradienten» , som styres av hvor langt under torvoverflata grunnvannsspeilet vanligvis ligger. Dette er en av de viktigste årsakene til variasjon i artssammensetning på myr.
TV Tørrleggingsvarighet deler V9 Semi-naturlig myr i mykmatte/nedre fastmatte (TV∙def) og øvre fastmatte/nedre tue (TV∙ghi). Beite og slått reduserer variasjonen i artssammensetning langs denne gradienten, som derfor bare er delt inn i to trinn.
KI Kildevannspåvirkning. Variabelen uttrykker hvordan variasjonen i «kildestyrke» påvirker artssammensetningen. Kildestyrke henviser til egenskaper ved det tilførte vannet, med hensyn på friskhet (oksygeninnhold), stabilitet i vanntilførsel, temperatur og kjemisk innhold samt muligens konsentrasjon av enkelte kjemiske stoffer.
Variabelen brukes for å skille mellom V9 Semi-naturlig myr uten eller bare med observerbar kildevannspåvirkning (KI∙0a) og svak kildevannspåvirkning (KI∙bc).
SP Slåttemarkspreg. Variabelen identifiserer jordbruksmarkas dominerende hevdpreg: beitepreget (SP∙0) eller slåttepreget (SP∙a).
Variabelen beskriver om det er beitemyr (SP∙0) eller slåttemyr (SP∙a).
Kunnskapsbehov
Undersøkelsene av Sølendet har gitt omfattende kunnskap om slåttemyr som produksjonsøkosystem. Likevel er kunnskapen om variasjonen i artssammensetning innenfor V9 Semi-naturlig myr, og dens relasjon til viktige miljøvariabler, mangelfull. Grunntypeinndelingen og beskrivelsessystemet for denne hovedtypen er derfor foreløpig.
Det er behov for undersøkelser av antall trinn (gradientlengde) for TV Tørrleggingsvarighet, KI Kildevannspåvirkning og SP Slåttemarkspreg i V9 Semi-naturlig myr.