1. Natur i Norge
  2. Natursystem
  3. Typeinndeling
  4. T Fastmarkssystemer

T34 Kystlynghei

Åpne heipregede områder som er betinget av lyngbrenning, gjerne i kombinasjon med beite store deler av året. I den mest typiske utformingen dominerer røsslyng Calluna vulgaris.

T34 Kystlynghei finnes i et belte langs kysten fra Kragerø i Telemark til Lofoten i Nordland (og kanskje også på Hvaler i Østfold). Dette er en semi-naturlig naturtype som er avhengig av et spesielt hevdregime for å opprettholdes. Den er formet gjennom rydding av skog og kratt og flere tusen års bruk der den viktigste faktoren er lyngbrenning og gjerne beite gjennom det meste eller hele vekstsesongen. Et vintermildt (oseanisk) klima er en forutsetning for en lang beitesesong, og T34 Kystlynghei er derfor først og fremst knyttet til kystnære lavlandsområder. Hovedtypen forekommer imidlertid også i høyereliggende områder litt innenfor kysten, feks. i Dalane og Høg-Jæren i Rogaland. De norske T34 Kystlyngheiene er en del av det europeiske kystlyngheiområdet som strekker seg langs Atlanterhavskysten fra Portugal i sør til Lofoten i nord, der en finner verdens nordligste T34 Kystlyngheier.

Nøkkelarten som dominerer i T34 Kystlyngheia er den vintergrønne lyngarten røsslyng Calluna vulgaris. Sammen med et mildt vinterklima, som gjør at husdyra kan gå ute nesten hele året eller året rundt, er denne artenen viktig forutsetning for den tradisjonelle lyngheidriften. Med rett skjøtsel er røsslyngen ei brukbar fôrplante det meste av året, og den tåler hardt beitepress. I tillegg til brenning (lyngsviing), har beite og til dels også lyngslått, vært viktige elementer i tradisjonell hevd av T34 Kystlyngheiene.T34 Kystlyngheier kan imidlertid ha sterkt innslag også av andre lyngarter, som f.eks. krekling Empetrum nigrum, klokkelyng Erica tetralix og blokkebær Vaccinium uliginosum og/eller av lite kalkkrevende gras- og starrarter (graminider), som blåtopp Molinia caerulea og bjørneskjegg Trichophorum cespitosum. T34 Kystlyngheier som brennes regelmessig mangler eller har svært sparsom forekomst av moser og lav.

Den sterke arealreduksjonen for åpen T34 Kystlynghei som nå finner sted i Norge, er del av et mønster som gjelder hele Europas vestkyst. Den viktigste årsaken til tilbakegangen er opphør av bruk. I tillegg kommer oppdyrking, tilplanting med trær, eller bruk av arealene til andre formål som hus- og hyttebygging, industriutbygging, vindkraft og utbygging av samferdselsnettet. Heiområdene lenger sør i Europa, kanskje også i det sørligste Norge, er i endring som følge av lufttransporterte nitrogentilførseler. Dette medfører økt dominans av gras, særlig blåtopp Molinia caerulea og smyle Avenella flexuosa fremfor røsslyng, og gjør at kystlyngheiene over tid endrer seg i retning av grasheier.

Creative Commons Attribution | Rune Halvorsen

Kystlynghei. Kalkfattig kystfukthei kan, som på bildet, dominere over større områder, for eksempel der flatt terreng gjør at området blir dårlig drenert. Førehjelmo, Hjelme, Øygarden, Hordaland.

Definisjon og avgrensning

T34 Kystlynghei defineres som semi-naturlig jordbruksmark hvor HI Hevdintensiteten er innenfor det spekteret som kjennetegner semi-naturlig mark (HI∙bcde). I tillegg er den betinget HR Semi-naturlig hevdregime som inkluderer regelmessig kontrollert brenning av feltsjiktet i kombinasjon med beiting hele eller store deler av året, og eventuelt også slått (HR∙a).

Det generelle hovedskillet mellom T32 Semi-naturlig eng og T34 Kystlynghei går henholdsvis mellom områder dominert av gras og urter og områder dominert av lyng, først og fremst røsslyng Calluna vulgaris. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å skille de to hovedtypene. Med økende VM Vannmetning avtar lyngdominansen og blåtopp Molinia caerulea og andre lyngarter som klokkelyng Erica tetralix, overtar som dominante, særlig på kalkfattig grunn. Blåtoppdominerte heier på kalkfattig grunn oppstår som resultat av mer eller mindre det samme hevdregimet som karakteriserer røsslyngdominerte heier langs kysten, og inneholder et artsutvalg som ligner på de lyngdominerte T34 Kystlyngheiene. Derfor skal brenningsbetingete «fattiggrasheier» også tilordnes T34 Kystlynghei. Det finnes dokumentasjon for at fuktheipartier dominert av blåtopp tidligere også ble slått i betydelig omfang. Felles for heiene, uavhengig av hvilken art som dominerer, er at brenning øker produktiviteten ved å gi opphav til raskere omsetning av næringsstoffer. Lyngbrenning er nøkkelelementet i hevdregimet og vektlegges sterkere enn helårsbeite i definisjonen av T34 Kystlynghei.

Arter som først og fremst er knyttet til T34 Kystlynghei er røsslyng Calluna vulgaris, kornstarr Carex panicea, krekling Empetrum nigrum, klokkelyng Erica tetralix, pors Myrica gale, kystmyrklegg Pedicularis sylvatica, heiblåfjær Polygala serpyllifolia, krypvier Salix repens, bjørneskjegg Trichophorum cespitosum, tyttebær Vaccinium vitisidaea og blokkebær Vaccinium uliginosum samt heigråmose Racomitrium lanuginosum og den sjeldne klokkesøte Gentiana pneumonanthe. Arter som først og fremst er knyttet til T32 Semi-naturlig eng er engkvein Agrostis capillaris, gulaks Anthoxanthum odoratum, harestarr Carex leporina, slåttestarr Carex nigra, rødsvingel Festuca rubra, trådsiv Juncus filiformis, engfrytle Luzula multiflora, engrapp Poa pratensis agg., småsyre Rumex acetosella og kvitkløver Trifolium repens samt engkransemose Rhytidiadelphus squarrosus.

T34 Kystlyngheiene endrer karakter fra sør til nord, fra vest til øst, og fra lavland til høyereliggende områder. Nord for Lofoten/Vesterålen og i høyereliggende områder går T34 Kystlynghei over i T31 Boreal hei der brenning ikke er en del av hevdregimet. Arter som er følsomme for kulde finnes bare i sør og/eller vest, for eksempel purpurlyng Erica cinerea som har nordgrense på Sunnmøre. Mer fuktighetskrevende arter, sammen med nordlige arter og fjellarter, øker nordover i Trøndelag og Nordland, for eksempel dvergbjørk Betula nana, rypebær Arctous alpinus og greplyng Kalmia procumbens. Innslaget av krekling Empetrum nigrum i T34 Kystlynghei øker også mot nord. En mer eller mindre parallell variasjon finnes med økende høyde over havet på Sørvestlandet, tydeligst over 400 moh. (sør- og mellomboreal bioklimatisk sone). I dette høydelaget er karakteristiske lyngheiarter som heiblåfjær Polygala serpyllifolia, kystmyrklegg Pedicularis sylvatica, pors Myrica gale og klokkesøte Gentiana pneumonanthe stort sett fraværende.

Gjengroende arealer skal tilordnes T34 Kystlynghei inntil en ettersuksesjonstilstand (under skoggrensa) er nådd, det vil si når artssammensetningen og de økologiske prosessene som kjennetegner skogsmark er etablert. Dersom gjengroingen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om klimakstilstanden (ettersuksesjonstilstanden) er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

Grunntypeinndeling

Hovedtypen er delt inn i 12 grunntyper, basert på variasjon innen tre miljøvariabler:

KA Kalkinnhold (hLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de fire trinnene kalkfattig (KA∙bc), intermediær (KA∙de), svakt kalkrik (KA∙fg) og sterkt kalkrik (KA∙hi).

UF Uttørkingsfare (hLKM): For denne hovedtypen er denne variabelen delt inn i 3 trinn som beskriver bakli-hei (UF∙bc), kystlynghei (UF∙de) og tørr kystlynghei (UF∙fg). Bakliheier er heier i nord- og østvendte, humide skråninger (baklier), gjerne i litt ulendt og steinete terreng. Ofte har de høyt innslag av bregner som skogburkne Athyrium filix-femina, bjørnekam Blechnum spicant, ormetelg Dryopteris filix-mas, fugletelg Gymnocarpium dryopteris, smørtelg Oreopteris limbosperma og einstape Pteridium aquilinum og andre, mindre branntolerante arter som f.eks. blåbær Vaccinium myrtillus, og lavere mengder av røsslyng Calluna vulgaris enn i øvrige kalkfattige og intermediære kystlyngheier.

VM Vannmetning (tLKM): Variabelen brukes for å skille ordinær veldrenert (VM∙0a) T34 Kystlynghei fra fukthei (VM∙b) Fuktheiene omfatter T34 Kystlyngheier som foruten mye røsslyng Calluna vulgaris har sterkt innslag og stedvis dominans av klokkelyng Erica tetralix, blåtopp Molinia caerulea, rome Narthecium ossifragum, bjørneskjegg Trichophorum cespitosum, og stedvis også pors Myrica gale. Det er også økende innslag av torvmoser Sphagnum spp, og andre fuktighetselskende mosearter og økende tendens til torvdannelse mot den diffuse grensa mot myr. T34 Kystlynghei opptrer ofte i mosaikk med myr.

Creative Commons Attribution

Variasjon

For denne hovedtypen er det én underordnet miljøvariabel (uLKM) som kan beskrive ytterligere variasjon innenfor de 12 grunntypene:

BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning: For T34 Kystlynghei er denne miljøvariabelen inkludert på grunn av rikelig forekomst av olivinstein i «kystlyngheibeltet» i Møre og Romsdal og Nordland, men det er usikkert hvorvidt artssammensetningen i T34 Kystlynghei på olivinstein (BK∙a) skiller seg observerbart fra T34 Kystlynghei på annen berggrunn. Ultramafiske bergarter har høyt innhold av sjeldne tungmetallholdige mineraler og kan ha særlig høy pH.

Kunnskapsbehov

T34 Kystlyngheienes vegetasjons- og kulturhistorie er svært godt undersøkt, og det er foretatt en rekke vegetasjonsøkologiske undersøkelser. De største kunnskapsmanglene knytter seg til variasjon i artssammensetning i T34 Kystlyngheier i utkanten av kystlyngheiområdet (i Nord-Norge og på Sørlandet), og i utkanten av det økologiske rommet som T34 Kystlyngheia dekker (kalkrike og svært kalkfattige heier). Vi vet at svært kalkrike T34 Kystlyngheier finnes, særlig i Nordland, men mangelen på forskning på disse gjør at artssammensetningen deres er mangelfullt kjent (særlig gjelder dette moser og lav). Det er også mulig at de svært artsfattige T34 Kystlyngheiene på anortositt, som er dominerende bergart i Sør-Rogaland (Dalane og Jæren), mangler tilstrekkelig mange av artene som ellers er vanlig i kalkfattige T34 Kystlyngheier til at det er grunnlag for å skille ut svært kalkfattige kystlyngheier som et eget naturtypetilpasset trinn langs KA kalkinnhold. Dette bør undersøkes nærmere. I tillegg mangler kunnskap om forskjellene i artssammensetning mellom T34 Kystlynghei på olivinstein og annen berggrunn