T26 Breforland og snøavsmeltingsområde

| Snorre Henriksen

| Snorre Henriksen

• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• Snorre Henriksen
• Last ned (1.6 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Engelskbukta på Svalbard. Breen i bakgrunnen er Comfortlessbreen, morenemassene i forkant er fra Uvêrsbreen.

Hovedtypen omfatter arealer i langsom primær suksesjon i retning av andre hovedtyper. Over skoggrensa er det først og fremst snakk om T3 Fjellhei, leside og tundra, T14 Rabbe og T7 Snøleie. På steder med tilførsel av stagnerende eller bevegelig vann vil også V1 Åpen jordvannsmyr, V4 Kaldkilde eller V6 Våtsnøleie og snøleiekilde være aktuelle. Under skoggrensa utvikles typisk T4 Fastmarksskogsmark på fastmark.

Norske is- og snøavsmeltingsområder har en helt spesiell historie. På det norske fastlandet startet blottleggingen av mark som tidligere var dekket av breer etter den lille istids maksimum omkring 1750, på Svalbard noe seinere. Dagens T26 Breforland og snøavsmeltingsområder har dermed ligget åpne for primær suksesjon i en periode på rundt 250 år eller kortere, mens de omkringliggende områdene har vært isfrie i minst tusen år, men oftest betydelig lenger. Fordi dannelsen av et jordsmonn tar mye lengre tid enn 200–300 år, skiller T26 Breforland og snøavsmeltingsområde seg fra eldre hovedtyper på jorddekt fastmark utenfor breforlandet ved å mangle jordsmonn helt eller ved at jordsmonnet er tynt og usjiktet. Dette gjelder både på steder med fastmarks- og med våtmarkslignende utseende. Typisk er jordsmonnet i hovedtypen bare noen få cm tjukt, og mangler ofte humuslag (sjikt med høyt innhold av organisk materiale). Det er uvisst hvor lang tid hovedtypen trenger for å utvikle fungerende økosystemer av andre hovedtyper. Sannsynligvis dreier det seg om vesentlig mer enn 250 år for de fleste hovedtyper. Arealer som i dag tilhører T26 Breforland og snøavsmeltingsområde vil i overskuelig framtid bevare sine distinkte karaktertrekk til tross for at vegetasjon med overflatisk likhet med hovedtyper utenfor breforlandet kan utvikle seg på mindre enn 250 år. Økosystemfunksjonene tar lenger tid å utvikle.

Innenfor T26 Breforland og snøavsmeltingsområde finnes betydelig variasjon i lokale miljøforhold og organismesamfunn, ikke minst fordi hovedtypen finnes over et stort spenn av bioklimatiske soner. Hovedtypen utgjør størst arealandel i nordboreale og alpine bioklimatiske soner, men finnes unntaksvis helt ned til sørboreal sone, f.eks. i Jostedalen, Luster SF. Den store regionale variasjonen i hastigheten på økologiske prosesser er, sammen med variasjon i tid siden framsmelting, vesentlige årsaker til variasjon innenfor hovedtypen.

Dersom snøavsmeltingen fortsetter med samme hastighet som de siste årene, vil arealet av T26 Breforland og snøavsmeltingsområde fortsette å øke på bekostning av I1 Snø- og isdekt fastmark.

T26 Breforland og snøavsmeltingsområder omfatter alt areal som har smeltet fram etter den lille istids maksimum, det vil si etter ca 1750, og som er dekket av løsmasser. Hovedtypen er karakterisert av mangel på, eller et tynt, usjiktet jordsmonn. Dette er et resultat av den historiske forstyrrelsen en isbre har forårsaket (SH∙b). Disse arealene er i LA Langsom primær suksesjon, og  ventes ikke å nå ettersuksesjonstilstanden (klimakssamfunnet) før det er gått mer enn 200-300 år.

Nakent berg uten løsmasser innenfor et Breforland eller snøavsmelingsområde tilhører hovedtypen T1 Nakent berg.

T26 Breforland og snøavsmeltingsområde er delt inn i sju grunntyper, basert på variasjon innenfor fire miljøvariabler:

LA Langsom primær suksesjon (tLKM): Innenfor hovedtypen skilles det mellom arealer i pionérfase (LA∙0ab) og arealer i etablerings- og konsolideringsfase (LA∙cdef). I tidlige suksesjonstrinn (LA∙0ab) er de breavsatte sedimentenes S1 Dominerende kornstørrelsesklasse en viktig bestemmende faktor for hvilken retning suksesjonen etter hvert tar. I løpet av etablerings- og konsolideringsfasen (LA∙cdef) vil det skje en gradvis suksesjon mot hovedtyper som typisk finnes utenfor T26 Breforland og snøavsmeltningsområdet. Ettersom suksesjonen forløper er det mulig å forutsi i økende grad på grunnlag av miljøkunnskap om topografi, snødekkevarighet og markfuktighet.

S1 Dominerende kornstørrelsesklasse (tLKM): Innenfor denne hovedtypen skilles det mellom arealer dominert av grov grus og stein (S1∙cd), sand og fin grus (S1∙efg) og silt og leire (S1∙hi). Suksesjon på grove substrater tar typisk lenger tid enn på fine substrater. Bioklimatisk sone påvirker også hastigheten i suksesjonsforløpet.

SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (tLKM): Den antatte ettersuksesjonstilstanden (klimakssamfunnet) i områder uten SV Snødekkebetinget vekstsesongsreduksjon (S∙0) er fjellhei (eller skogsmark under skoggrensen). Områder med SV Snødekkebetinget vekstsesongsreduksjon (SV∙abcd) antas å ende opp som snøleier. Forstadier til fjellhei og snøleier (LA∙cdef) kalles også fjellhei-initialer og snøleie-initialer.

VM Vannmetning (tLKM): Fuktmark (VM∙b) skilles fra «normal» veldrenert mark (VM∙0a) ved at den holder seg fuktig relativt lenge etter den har blitt fuktet opp, og derfor inneholder rikelig med fuktmarksindikatorer, som f.eks. torvmoser Sphagnum spp. Veldrenert mark har ingen eller bare spredte slike fuktmarksindikatorer. Fuktmark kan utvikle seg til myr (myrinitialer), men da helst i lavalpin sone eller lavere, da myr sjelden dannes over denne sonen. Over lavalpin sone vil fuktmark typisk kunne utvikle seg til V6 Våtsnøleie og snøleiekilder.

For denne hovedtypen kan to underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor grunntypene:

KA Kalkinnhold: Variabelen kan brukes for å beskrive om grunntypene innenfor T26 Breforland og snøavsmeltingsområde er litt kalkfattige til intermediære (KA∙cde) eller kalkrike (KA∙fghi).

KI Kildevannspåvirkning: Variabelen beskriver arealer med kildevannspåvikrning (KI∙bc). Slike arealer kan være forstadier (initialer) til kildemyr (V1 Åpen jordvannsmyr), V4 Kaldkilder eller V6 Våtsnøleie og snøleiekilde.

Breforland har vært grundig undersøkt i Norge. Det er derfor først og fremst et behov for å systematisere eksisterende kunnskap. Nye analyser på eksisterende data kan være nyttig for å teste grunntypeinndelingen.

Det er mulig at det er så stor og systematisk endring i artssammensetning gjennom suksesjonsforløpet at det er grunnlag for å splitte LA Langsom primær suksesjon trinn 2 (LA∙cdef) i ett trinn for etableringsfasen (LA∙cd) og ett for konsolideringsfasen (LA∙ef). Ordinasjonsanalyser av materiale fra breforlandet under Nigardsbreen tyder imidlertid ikke på at dette er tilfellet. Det er behov for studier som relaterer variasjon i artssammensetning i konsolideringsfasen (LA∙ef) til miljøvariabler.