1. Natur i Norge
  2. Natursystem
  3. Typeinndeling
  4. T Fastmarkssystemer

T19 Oppfrysingsmark

Finnes på fuktig jord i høgfjellet og i Arktis. Den er knyttet til områder med permafrost og sterk frostomrøring som gir opphav til karakteristiske mikrolandformer der polygoner, nett, ringer og striper av grovt mineralmateriale varierer med fint siltdominert materiale – oftest i et regelmessig mønster.

Creative Commons Attribution | Snorre Henriksen

Kvadehuken, Svalbard.

Hovedtypen er betinget av permafrost, som i kombinasjon med kjølig klima og kort vekstsesong sørger for at marka blir relativt stabilt fuktig. Det relativt tynne snødekket, som i Arktis først og fremst kommer av lav vinternedbør, og på fastlandet hovedsakelig kommer av vind og oppstikkende landformer, gjør at marka utsettes for sterk oppfrysing.

Miljøvariabelen OF Oppfrysing er frostomrøring på en ujevn overflate og er mest intens i permafrostområder og på mark med stort innhold av grove partikler - der telen går lengst ned. Spenningsforskjeller i jorda i et område med sterk frostomrøring, gjør at grove og fine partikler blir sortert og fordelt, der stein presses ut mot sidene og finpartikler konsentreres inn mot midten. Slik oppstår strukturene som er typisk for T19 Oppfrysingsmark.

Hovedtypen mangler sammenhengende dekke med vedaktige planter. På det bevegelige jordsmonnet i finjordsflekkene er artsutvalget begrenset til forstyrrelsestolerante arter der levermoser spiller en viktig rolle. På grovere substrat kan det finnes lav, men lavdekningen avtar sterkt når frostprosessene blir særlig aktive. Både områdene med finjord og grovere materiale inngår i T19 Oppfrysingsmark.

Creative Commons Attribution | Snorre Henriksen

Polygonmark, Kvadehuken, Svalbard.

Definiasjon og avgrensning

Forekomst av T19 Oppfrysingsmark forutsetter at det er PF Permafrost (PF∙a) i marka i tillegg til frostprosesser med sterk OF Oppfrysing (OF∙b). Dette gjør at hovedtypen først og fremst finnes i øvre del av mellomarktisk og mellomalpin bioklimatisk sone og i tilgrensende deler av nordarktisk og høgalpin sone.

Hovedtypen erstatter T3 Fjellhei, leside og tundra og moderate til seine T7 Snøleier på relativt flat, fuktig mark når frostprosessene blir sterke. Avblåste T14 Rabber og ekstreme T7 Snøleier kan imidlertid forekomme side om side med T19 Oppfrysingsmark opp i høgalpin sone. Ofte er hovedtypen enerådende over større områder. Forekomsten av typiske mikrolandformer og jordflyt gjør at naturtypen vanskelig kan forveksles med disse naturtypene.

Creative Commons Attribution | Rune Halvorsen

Oppfrysingsmark nær toppen av Tronden (Alvdal, Hedmark). Flekker med sammenhengende vegetasjon finnes nær steinsirklenes finjordsrike sentrum.

Grunntypeinndeling

Hovedtypen er delt inn i tre grunntyper, basert på variasjon innenfor to miljøvariabler:

S1 Dominerende kornstørrelsesklasse (hLKM): Variasjon i artssammensetning langs denne miljøvariabelen gir grunnlag for å skille mellom én grunntype dominert av grovt substrat - først og fremst stein men også grov grus (S1∙cd), og grunntyper dominert av finmateriale - som regel silt (S1∙h). Kornstørrelser mellom silt og grov grus finnes bare sparsomt i T20 Oppfrysingsmark. Grovsubstratet kan ha sparsom påvekst av lav.

KA Kalkinnhold (tLKM): På finjordsflekkene (S1∙h) finnes tilstrekkelig variasjon i artssammensetning relatert til KA Kalkinnhold til å dele disse i en kalkfattig/intermediær (KA∙bcde) og en kalkrik (KA∙fgh) grunntype. Vardefrytle Luzula confusa er typisk for den fattige typen, mens snøfrytle Luzula nivalis ofte dominerer i den rike typen.

Creative Commons Attribution

Variasjon

Ingen underordnede miljøvariabler (uLKM) er så langt påvist å ha betydning for ytterligere variasjon innenfor de 3 grunntypene. Men trolig er både forstyrrelse relatert til JF Jordflyt samt VM Vannmetning av betydning for artssammensetningen i finjordstypene (S1∙h) av T19 Oppfrysningsmark.

Kunnskapsbehov

Ved revisjon av inndeling av grunntyper, bør det gjøres en beregning av antall trinn (gradientlengdeberegning) langs KA Kalkinnhold.  

Det bør gjøres vegetasjonsøkologiske undersøkelser av T19 Oppfrysingsmark med sikte på å klarlegge hvilke arter som karakteriserer hovedtypen og relasjoner mellom artssammensetning og miljøforhold innenfor typen. Det bør f.eks. undersøkes hvorvidt det er variasjon i artssammensetning relatert til VM Vannmetning av substratet og jordbevegelser (JF Jordflyt).