1. Natur i Norge
  2. Natursystem
  3. Typeinndeling
  4. T Fastmarkssystemer

T12 Strandeng

Åpen, engpreget vegetasjon i fjærebeltet dominert av gras og urter, men som ikke er preget av saltanriking.

Hovedtypen finnes først og fremst på steder dominert av grus og småstein eller finmateriale som silt eller leire. I tillegg må bølgeeksponeringen ikke være sterkere enn at finmaterialet over tid kan akkumuleres mellom de grovere partiklene eller at fine løsmasser ikke blir vasket bort. Fuktig finmateriale har en tendens til å stabiliseres til et substrat som gir godt grunnlag for etablering av vegetasjon og stasjonære dyresamfunn.

T12 Strandeng finnes langs hele kysten, men tyngdepunktet arealmessig ligger nord for Trøndelag. Betingelsene for at strandenger skal finnes, og strandengenes opprinnelse er omdiskutert. Det er åpenbart at forekomsten av strandenger langs store deler av norskekysten er helt eller delvis betinget av varig menneskepåvirkning, først og fremst ved husdyrbeite. Mange steder har strandengene vært i bruk som beitemark fra arealene ble land gjennom landhevingen. Det betyr likevel ikke at strandengene oppsto som resultat av menneskepåvirkning. Observasjoner av små strandengflekker i den ytre skjærgården på Øst- og Sørlandet, viser at T12 Strandeng mest sannsynlig oppstår naturlig når nytt land blottlegges for kolonisering av landplanter gjennom landheving. Mot nord, i hvert fall fra og med Nordland, ser strandengene ut til å være stabile over lang tid. Lengre sør, der forskjellen mellom flo og fjære (tidevannsamplituden) er lav og konkurransesterke arter som takrør Phragmites communis raskt vandrer inn, gjennomgår hovedtypen en relativt rask suksesjon videre til andre fastmarkssystemer eller forsumpes og ender opp som M8 Helofytt-saltvannssump. T12 Strandeng opprettholdes som engpregete systemer kun gjennom beiting, tidligere også gjennom slått. Over lang tid vil alle strandenger utvikle seg til andre fastmarkssystemer på grunn av landhevingen, men denne prosessen går langt saktere i Nord-Norge på grunn av den store forskjellen på flo og fjære og et mer værhardt klima.

Creative Commons Attribution Share-alike | Arild Lindgaard

Definisjon og avgrensning

T12 Strandeng defineres ved hjelp av miljøvariablene TV Tørrleggingsvarighet og SA Marin salinitet. Hovedtypen finnes i landstranddelen (TV∙c+) av fjærebeltet og opp til bølgesprutbeltet (øvre supralitoral) (TV∙k-) og langs strandlinjer der vannet er litt brakt (oligohalin) til det er saltvann (SA∙a+).

I Nord-Norge er T12 Strandenger stabile over lang tid, mens i sørlige deler av Norge gror både naturlige og T33 Semi-naturlige strandenger igjen med takrør. For det for T12 Strandeng skyldes naturlig suksesjon etter landheving, er det for T33 Semi-naturlig strandeng på grunn av opphør av bruk.

Naturlige T12 Strandenger på fastmark, som gror igjen med takrør er en del av variasjonsbredden innenfor hovedtypen. Endepunktet for slike suksesjoner er ofte en M8 Helofytt-saltvannssump. Sterk bølge- og vindeksponering, beite av gjess og ender og lignende kan bidra til å forlenge det åpne engstadiet. En sterkere naturlig forstyrrelsesintensitet fra tidevann, bølger og vind i Nord-Norge gjør hovedtypen mer stabil her.

Avgrensning mellom T12 Strandeng og T33 Semi-naturlig strandeng er mange steder svært utfordrende, særlig der gjengroingen går raskt - slik som i Sør-Norge. For å skille disse to hovedtypene brukes kunnskap om beitebruken og tiden siden den opphørte, sammen med innslag av engarter. Forekomst av arter som er særlig beitetolerante kan gi viktig informasjon om hvorvidt ei strandeng er betinget av hevd eller ikke.

Grunntypeinndeling

Hovedtypen er delt inn i fire grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:

TV Tørrleggingsvarighet (hLKM): For denne hovedtypen gir denne miljøvariabelen grunnlag for inndeling i de 4 grunntypene T12-1 nedre strandeng (nedre geolitoral TV∙cd), T12-2 midtre strandeng (midtre geolitoral TV∙ef), T12-3 øvre strandeng (øvre geolitoral TV∙gh) og T12-4 øverste strandeng (supralitoral TV∙ijk). Denne fjærebelte-soneringen i T12 Strandeng gir betydelig variasjon i artssammensetning. T12-1 Nedre strandeng har en karakteristisk og relativt artsfattig vegetasjon ofte dominert av fjæresaltgras Puccinellia maritima, strandstjerne Tripolium pannonicum, strandkryp Glaux maritima og strandkjempe Plantago matritima. De T12-4 øverste strandengene kjennetegnes ved artsrik vegetasjon med sterkt innslag av salttolerante landplanter som f.eks. småengkall Rhinanthus minor, ryllik Achillea millefolium, blåklokke Campanula rotundifolia, føllblom Scorzonerioides autumnalis, tiriltunge Lotus corniculatus og hvitkløver Trifolium repens. Mellom disse ytterpunktene skjer det en gradvis utskifting av artssammensetningen og de viktigste dominantene er rødsvingel Festuca rubra og saltsiv Juncus gerardi. Saltsiv-dominerte strandenger forekommer ofte nedenfor rødsvingel-dominerte enger i fjærebelte-soneringen, men det er ikke mulig å plassere enger entydig langs TV Tørrleggingsvarighet basert på dominansforholdene.

Creative Commons Attribution

Variasjon

For T12 Strandeng kan fem underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de fire grunntypene:

SA Marin salinitet: For denne hovedtypen forårsaker variabelen mer variasjon i artssammensetning jo lenger opp på stranda man kommer, slik at variasjon i SA Marin salinitet i T12-4 øverste strandeng nesten gir nok variasjon til å skille brakkvannsenger (SA∙abc) fra saltvannsenger (SA∙def) på grunntypenivå.

HI Hevdintensitet: Det skilles mellom T12 Strandeng uten hevdpreg (HI∙0) og de som har et tydelig beitepreg (HI∙a). Beitepåvirkningen gir innslag av hevdbetingede arter uten at det kan defineres som T33 Semi-naturlig strandeng.

S1 Dominerende kornstørrelsesklasse: Denne variabelen skiller T12 Strandeng på forskjellige typer sediment fra hverandre; grus (S1∙de), silt- og leirdominert (S1∙hi) og skjellsand (S1∙j). Det siste trinnet, i kombinasjon med miljøvariabelen KA Kalkinnhold (KA∙hi) fanger opp strandenger på kalkgrunn, først og fremst på skjellsandbanker i fjærebeltet, men også på grunn jord over kalkknauser.

VM Vannmetning: For T12 Strandeng skiller variabelen mellom fuktmark (VM∙b) som har klart innslag av arter som liker seg best i myrkant eller våtmarkssystemer og veldrenert eller vekselfuktig mark (VM∙0a) som mangler eller har lite slike arter.

KA Kalkinnhold: For T12 Strandeng skiller variabelen de aller mest kalkrike strandengene (KA∙hi) fra de sterkt intermediære og svakt kalkrike strandengene (KA∙efg). Førstnevnte inkluderer strandenger på skjellsandbanker (se S1 Dominerende kornstørrelsesklasse).

Kunnskapsbehov

Kunnskapen om variasjonsbredden på flere av miljøvariablene er ikke god nok, særlig for TV Tørrleggingsvarighet, SA Marin salinitet og S1 Dominerende kornstørrelse. Gjennomførte analyser er i stor grad basert på datasett fra Sørøstlandet, og særlig Nord-Norge er underrepresentert. Det betyr at det er noe usikkerhet knyttet til inndelingen i grunntyper langs gradienten i TV Tørrleggingsvarighet. SA Marin salinitet er foreløpig behandlet som en underordnet miljøvariabel, men analyser av artsdata viser at variabelen nesten gir nok variasjon til å skille brakkvannsenger fra saltvannsenger på grunntypenivå. HI Hevdintensitet og S1 Dominerende kornstørrelse forårsaker trolig mindre variasjon enn SA Marin salinitet og er også behandlet som underordnede miljøvariabler (uLKM). Det bør gjøres nye analyser for TV tørrleggingsvarighet, SA Marin salinitet og S1 Dominerende kornstørrelsesklasse for generaliserte artslistedatasett fra andre deler av landet enn bare Sørøstlandet.

Det bør undersøkes hvilken rolle VM Vannmetning og KA Kalkinnhold skal ha for inndelingen av T12 Strandeng i grunntyper - om de er underordnede miljøvariabler (uLKM) eller har større betydning.

Det er også behov for en avklaring av hvorvidt naturlige strandenger virkelig forekommer i øverste strandeng (supralitoralsonen). Med andre ord, om det er grunnlag for å opprettholde grunntypen for det øverste trinnet langs TV Tørrleggingsvarighet (TV∙ijk). T12 Strandeng i supralitoralsonen er i så fall ikke er noe vanlig fenomen. Likevel kan det ikke utelukkes at det på særlig eksponerte steder langs kysten, f.eks. på de ytterste skjærene og øyene langs vestlandskysten og i Nord-Norge, finnes naturlige enger som er betinget av saltsprut også ovenfor geolitoralbeltet.