T9 Mosetundra
Særpreget arktisk natur dominert av mosematter, betinget av kombinasjonen av permafrost og naturlig gjødsling.
Denne hovedtypen kjennetegnes av sammenhengende matter av store, relativt hurtigvoksende moser. Mosemattene ligger direkte på et permafrostlag 20–40 cm under overflata. Kombinasjonen av lave temperaturer og at mosematta isolerer dypere jordlag mot varme gjør at nedbrytningen er lavere enn produksjonen. Dette medfører akkumulering av organisk materiale, også i hellende terreng. T9 Mosetundra er altså etter definisjonen et torvproduserende fastmarkssystem, men mangler et stående grunnvann rett under markoverflata og skiller seg på den måten fra torvproduserende våtmarkssystemer.
Hovedtypen er vanlig i alle deler av nordarktisk bioklimatisk sone på Svalbard. I mellomarktisk sone finnes den i svært begrenset omfang, som mindre områder i nordvendte skråninger, eller i sig fra områder med kraftig reinbeiting. Hovedtypen har sitt utbredelsestyngdepunkt på verdensbasis på Svalbard. Dette kan forklares ved tre egenskaper ved Svalbards dyreliv; (1) at Svalbard er isfritt lengre nord enn øvrige deler av Arktis, og store sjøfuglkolonier finnes derfor under kaldere klima enn i andre arktiske områder; (2) at Svalbardreinen er ikke-nomadisk og forårsaker en kraftig og vedvarende gjødselseffekt på marka innenfor sine favoriserte beiteområder; og (3) at mosespisende smågnagere som lemen mangler på Svalbard.
Den mest typiske T9 mosetundraen finnes i skråninger med 5–30° helning under fuglefjell i den nordarktiske sonen på Svalbard, hvor fuglegjødslingen forklarer mosemattenes høye produktivitet. På Svalbard finnes også en spesiell type mosetundra på steder med høy tetthet av stasjonær svalbardrein. En og samme reinpopulasjon utnytter et gunstig, avgrenset område både sommer og vinter og har gjort det i årtusener. Da er det ikke uventet at den har satt sitt preg på vegetasjonen, også på andre måter enn ved å beite ned lavdekket - det kan skje på svært få år. Store mengder avføring som brytes relativt raskt ned, det arktiske klimaet tatt i betraktning, gir stedvis en sterk gjødslingseffekt, men graden av gjødselpåvirkning varierer mye på fin skala og gir vegetasjonen et mosaikkartet preg. Svalbardreinen beiter ikke i våtmarker, verken om sommeren eller om vinteren. Om sommeren står grunnvannet for høyt og er for kaldt, og bedre beiteområder er tilgjengelige. Om vinteren er de utilgjengelige på grunn av is og snø. Rabbene brukes bare om vinteren, men der brytes den perleforma vintermøkka sakte ned. Det er i det mellomliggende terrenget – der mosetundraen finnes – at de favoriserte beiteplantene finnes og at mat er tilgjengelig både sommer og vinter. Hovedtypen utvikles også i intensivt reinbeitede områder, selv om der også kan finnes overganger mellom kontinuerlige mosematter, som vanligvis er betinget av gjødslede dreneringsbaner, og mosematter som forekommer flekkvis.
En annen årsak til store forekomster av T9 Mosetundra på Svalbard, er mangelen på smågnagere. Smågnagere som lemen har mose som viktig vinterdiett. Østmarkmus Microtus levis er innført til Colesbukt-området på Svalbard i nyere tid, men har en begrenset utbredelse innenfor et område der T8 Fuglefjell-enger og T9 Mosetundra ikke dominerer.
Definisjonsgrunnlag og avgrensning
Hovedtypen defineres av den kombinerte effekten av de to differensierende miljøvariablene (dLKM) NG Naturlig gjødsling (NG∙ab) og PF Permafrost (PF∙a). Dette gjør at oppbyggingen av organisk materiale går raskere enn nedbrytningen, og IO Innholdet av organisk materiale (dLKM) er så høyt at det kan regnes som et torvproduserende system (IO∙b¤), på lik linje med myr.
T9 Mosetundra erstatter T8 Fuglefjell-eng og fugletopp i skråningene under bergveggene i fuglefjell i den nordarktiske bioklimatiske sonen. Lengre sør er klimaet varmt nok til at karplanter dominerer i fuglefjellene og nedbrytningen holder tritt med produksjonen av organisk materiale.
Grunntypeinndeling
T9 Mosetundra er delt inn i to grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:
KA Kalkinnhold (tLKM): Det skilles mellom T9-1 kalkfattig og intermediær mosetundra (KA∙cde) og T9-2 kalkrik mosetundra (KA∙fghi). Kalkfattig T9 Mosetundra kjennetegnes ved dominans av filtbjørnemose Polytrichum strictum på veldrenert mark (VM∙0a) og spriketorvmose Sphagnum squarrosum på fuktmark (VM∙b). På steder med tilsvarende vannmetning på kalkrik grunn (KA∙fghi) dominerer henholdsvis grassigd Dicranum angustum og gullmose Tomentypnum nitens.
Variasjon
For denne hovedtypen kan én underordnet miljøvariabel (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de to grunntypene:
VM Vannmetning: Fuktmark (VM∙b) skilles fra «normal» veldrenert mark (VM∙0a). Se variabelen KA Kalkinnhold for ytterligere beskrivelse av variasjon i artssammensetning.
Kunnskapsbehov
Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor hovedtypen, blant annet for å avgjøre hvilken status de fire grunntypene som ble utskilt i NiN versjon 1 skal ha. Disse var basert på variasjon i KA Kalkinnhold og VM Vannmetning. Inntil det eventuelt blir påvist større variasjon i artssammensetning langs disse miløvariablene, blir KA Kalkinnhold betraktet som tilleggsmiljøvariabel (tLKM) og VM Vannmetning som uLKM.