T4 Fastmarksskogsmark

Hovedtypen er i første rekke definert ut fra forekomsten av skog. Skog («tresatt areal») er et sammenhengende område der dekningen av trekronene er på minst 10 %. Et tre defineres som en vedplante med flerårig hovedstamme som er, eller har potensial for å bli, mer enn fem meter høyt på det aktuelle voksestedet. I tillegg inkluderes individer av arter som under gunstige forhold kan nå fem meter, men som på grunn av miljøet på voksestedet bare blir minst to meter (for eksempel nær tregrensen i fjellet).

T30 Flomskogsmark er skog som påvirkes mer eller mindre jevnlig av flom (VF∙bcde), og denne inngår ikke i denne hovedtypen. Artssammensetningen i T30 Flomskogsmark har mange fellestrekk med kildepåvirkede grunntyper av T4 Fastmarksskogsmark, altså storbregne- og høgstaudeskog. Det fysiske miljøet og landskapet forøvrig vil være en viktig pekepinn på hvilken hovedtype det er snakk om.

T32 Semi naturlig eng som er tresatt, dvs. hagemark og lauveng, inngår ikke i T4 Fastmarksskogsmark. Hagemark og lauveng skilles fra denne hovedtypen ved at feltsjiktet har en semi-naturlig, engpreget mark med dominans av kulturbetingede gras og urter. Ofte er hagemarka og lauvenga delvis ryddet for skog, men kan likevel ha nok trær til å tilfredsstille definisjonen for tresatt areal (>10% tresjiktsdekning).

T38 Treplantasje inngår ikke i T4 Fastmarksskogsmark. T38 Treplantasjer kjennes vanligvis igjen ved at marka er systematisk tilplantet med ensjiktede og tilnærmet ensaldrede trær, og hvor trærne gjerne står i rader og marka er bearbeidet (for eksempel ved grøfting, gjødsling og sprøyting). I T38 Treplantasjer er påvirkningen fra mennesker så stor at den ikke lenger utgjøre et helhetlig økosystem, men betegnes som sterkt endret mark.

V2 Myr- og sumpskogsmark og V8 Strandsumpskogsmark tilhører våtmarkssystemet, og er derfor ikke inkludert i denne hovedtypen.

Semi-naturlige hovedtyper (T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei) som er tresatt som følge av gjengroing, tilhører sin opprinnelige hovedtype frem til gjengroingen har kommet så langt at det har blitt en artssammensetning og økologiske prosesser typisk for T4 Fastmarksskogsmark (se 7RA rask suksesjon for nærmere forklaring).

T4 Fastmarksskogsmark er delt inn i 20 grunntyper, basert på variasjon innenfor tre miljøvariabler:

KA Kalkinnhold (hLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i 4 trinn. Gitt konstant UF Uttørkingsfare på laveste trinn (UF∙ab) gir dette opphav til grunntypene T4-1 blåbærskog, T4-2 svak lågurtskog, T4-3 lågurtskog og T4-4 kalklågurtskog. Som navnene også viser, vil den mest kalkfattige typen typisk være dominert av blåbærlyng, men den kan også inneholde en del småbregner, som for eksempel hengeving. Med økende kalkinnhold i jorda, vil det komme inn mer kravfulle urter og gras, mens lyngen vanligvis går tilbake. T4-4 kalklågurtskog har ofte en flora dominert av middels kalkkrevende arter, men med noen utslagsgivende plante- eller sopparter. Den er best karakterisert av en rekke kravfulle kalkskogs-sopper.

UF Uttørkingsfare (hLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i 4 trinn, som gitt konstant KA Kalkinnhold på laveste trinn (KA∙abc) gir opphav til T4-1 blåbærskog, T4-5 bærlyngskog, T4-9 lyngskog og T4-13 lavskog. Som navnene også viser, gir dette seg utslag i hvor «frisk» vegetasjonen er. Den minst tørketolerante skogen er gjerne dominert av blåbærlyng i feltsjiktet og grantrær eller boreale lauvtrær i tresjiktet (T4-1 blåbærskog). I mer tørkeutsatte skoger vil det gradvis komme inn mer tørketolerante lyngarter som for eksempel tyttebær (indikerer T4-5 bærlyngskog), etter hvert røsslyng (indikerer T4-9 lyngskog) og til slutt vil bakken være mer eller mindre dominert av lav i feltsjiktet og furu i tresjiktet (T4-13 lavskog).

KI Kildevannspåvirkning (tLKM): Svak kildevannspåvirkning (KI∙bc) i skogsmark gir opphav til fire grunntyper med spesifikke kombinasjoner av KA kalkinnhold og UF uttørkingsfare. Disse er ulike typer storbregneskog og høgstaudeskog. Det kan til dels være utfordrende å skille KI Kildevannspåvirkning fra KA Kalkinnhold, da begge variablene gir utslag i kalkrikheten i jorda. Derimot vil storbregneskoger og høgstaudeskoger typisk ha en rekke høye bregner og stauder, som for eksempel skogburkne (i T4-17 Storbregneskog), strutseving og tyrihjelm (i T4-18 høgstaudeskog), men artsinventaret kan variere mye.

For denne hovedtypen kan ni underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de 20 grunntypene:

BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning: Skogsmark med ultramafisk berggrunn (BK∙a) gir grunnlag for bl.a. olivinskog, som har et særegent artsmangfold. Ultramafiske bergarter er rike på magnesium og jern og kan i tillegg inneholde andre metaller. De kan ha særlig høy pH.

HI Hevdintensitet: Skogsmark der hevdintensiteten (beite) er så lav at det ikke kan regnes som T32 Semi-naturlig eng, men som likevel har tydelige beitespor (HI∙a), kalles tradisjonelt beiteskog.

SU Skredutsatthet: Innenfor T4 Fastmarksskogsmark finnes utforminger med litt skredpreg (SU∙a).

RU Rasutsatthet: Variabelen beskriver T4 Fastmarksskogsmark med observerbar endring i artssammensetning sammenlignet med skog som ikke er utsatt for ras, men hvor raspåvirkningen ikke er så omfattende at den hemmer vekst av skog (RU∙a). Trehøyden avtar med økende forstyrrelsesintensitet.

SS Sandstabilisering: De siste fasene langs denne gradienten omfatter dyneskogsmark (SS∙j) og sandskogsmark (SS∙k), før videre sandstabilisering gir opphav til ordinær T4 Fastmarksskogsmark.

S1 Dominerende kornstørrelsesklasse: Variabelen brukes for å beskrive T4 Fastmarksskogsmark på usorterte sediment (S1∙0), og skogsmark på sorterte sedimenter dominert av stein og blokker (S1∙bc), grus (S1∙de), sand (S1∙fg), silt og leire (S1∙hi) eller skjellsand (S1∙j).

VM Vannmetning: Fuktmark (VM∙b), skiller seg fra veldrenert skogsmark (VM∙0a) ved at den holder seg fuktig relativt lenge etter den har blitt fuktet opp, og derfor inneholder rikelig med fuktmarksindikatorer, som f.eks. torvmoser Sphagnum spp. Veldrenert skogsmark har ingen eller bare spredte slike fuktmarksindikatorer.  

VS Vannsprutintensitet: Variabelen brukes for å beskrive fosserøyk-skogsmark (VS∙a). Høyere intensitet hindrer skog i å etablere seg, og det dannes T15 Fosse-eng.

UE Uttørkingseksponering: Innenfor T4 Fastmarkssokgsmark gir variabelen uttrykk for forskjellen på ordinær T4 Fastmarksskogsmark, som er temmelig lite eller sterkt utsatt for uttørking (UE∙bcdefg), og skog som ikke eller lite utsatt for uttørking (UE∙0a) og dermed har høy og stabil luftfuktighet. Det kan f.eks. være regnskoger, som best gjenkjennes av arter som er veldig følsomme for uttørking fordi de tar opp vann og næring gjennom overflaten sin (lav og moser).

Det bør gjøres grundigere analyser (gradientlengdeberegning) for å finne ut om endring i artssammensetningen langs BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning, er stor nok til å skille ut olivinskogsmark (BK∙a) som egen grunntype.

Det pågår et forskningsprosjekt som undersøker artssammensetningen langs variabelen VS Vannsprutintensitet for å finne ut om artsutskiftningen er stor nok til å skille ut fosserøyk-skogsmark (VS∙a) som egen grunntype. 

Det bør utarbeides regionale artslistedatasett for å forbedre analysene av inndelingen av miljøvariablene (LKMer) tilpasset T4 Fastmarksskogsmark.

Det bør gjøres vegetasjonsøkologiske studier for å forbedre datagrunnlaget til analysene (gradientlengdeberegninger) av artssammensetningen langs miljøvariablene RU Rasutsatthet og S3 Sedimentsortering for T4 Fastmarksskogsmark.

Artslistene for marktilknyttete dyr bør forbedres for å teste om noen av de foreslåtte underordnede miljøvariablene (uLKM) gir grunnlag til å skille ut egne grunntyper (oppgraderes til tLKM). Dette er særlig viktig og aktuelt for miljøvariabelen SS Sandstabilisering, som potensielt har et vesentlig særegent artsmangfold av marktilknyttete insekter.

Boreal og boreonemoral regnskog, også kalt kystgranskog og kystfuruskog, har vært vanskelig å oversette til NiN. Det er imidlertid åpenbart at det på steder med særlig høy og stabil luftfuktighet finnes skogsmark med en karakteristisk artssammensetning og andre særtrekk som må kunne beskrives ved hjelp av typer eller variabler innenfor NiN-systemet. Mens denne variasjonen tidligere på en ufullstendig måte har blitt fanget opp gjennom LF Luftfuktighet (LF-3 i NiN 1.0) og senere VS Vannsprutintensitet (VS∙a+ i NiN 2.0), beskrives boreal og boreonemoral regnskog i dag med miljøvariabelen UE Uttørkingseksponering (UE∙0a i NiN 2.1). Det mangler likevel kunnskap om artsutskiftningen langs denne gradienten.