T2 Åpen grunnlendt mark
Omfatter naturlig åpen, jorddekt fastmark hvor det ikke er grunnlag for skogdannelse på grunn av tynt jorddekke.
Hovedtypen T2 Åpen grunnlendt mark omfatter primært borden med åpen og jorddekt, men grunnlendt fastmark, som skiller bergknauser fra T4 Fastmarksskogsmark. Hovedtypen er ofte i en finskala mosaikk med T1 Nakent berg, og jordsmonnet er for grunt til at trær etablerer seg. Det er oftest bare snakk om en smal overgang (økoton), men iblant kan T2 Åpen grunnlendt mark dekke noe større sammenhengende arealer. Blant annet er dette tilfellet langs kysten og langs større innsjøer, hvis skogsmarka ikke strekker seg helt ned til strandsona. Dette skyldes som regel at jordsmonndannelse og primær suksesjon på bergknauser i denne sona går langsommere pga. sterk vindeksponering. Langs kysten kan etableringen av trær også hemmes av saltsprut.
En lang rekke arter er spesifikt knyttet til T2 Åpen grunnlendt mark. Dette gjelder først og fremst arter som krever tynt jordsmonn, høy solinnstråling og varme, og som raskt skygges ut i en skog. Mange karplanter med sørøstlig utbredelse, og utbredelsestyngdepunkt nær Oslofjorden, har sin hovedforekomst i T2 Åpen grunnlendt mark og/eller i T32 Semi-naturlig eng, for eksempel solrose Helianthemum nummularium og kubjelle Pulsatilla pratensis. Hovedtypen huser også lavlandsforekomster av arter som i dag har sin hovedutbredelse i fjellet, for eksempel reinrose Dryas octopetala og bergstarr Carex rupestris på Langøya i Bamble, Telemark.
Åpen grunnlendt mark. Grunnlendt lågurtmark i mosaikk med nakent berg på basalt på Jeløya (Moss, Østfold). Rikelig forekomst av busker er mange steder typisk for åpen grunnlendt mark i lavlandet, og kan indikere at tidligere bruk som beitemark nå har opphørt. Arten med rødlilla blomster er engtjæreblom Viscaria vulgaris
Definisjon og avgrensning
Hovedtypen omfatter åpen, jorddekt fastmark hvor det ikke er grunnlag for skogdannelse på grunn av tynt jordsmonn.
T2 Åpen grunnlendt mark og T1 Nakent berg forekommer ofte i fin-skala mosaikk, men er likevel definert som to ulike hovedtyper fordi artssammensetningen overlapper i liten grad. Mens T1 Nakent berg hovedsakelig huser steinboende (epilittiske) arter huser T2 Åpen grunnlendt mark hovedsakelig jordboende (epigeiske) arter.
I prinsippet vil man alltid plassere T2 Åpen grunnlendt mark i overgangen fra T1 Nakent berg og til andre fastmarkssystemer. Der hovedtypen grenser mot T4 Fastmarksskogsmark eller andre tresatte naturtyper er dette som regel uproblematisk. I møte med andre åpne fastmarkssystemer vil det være vanskeligere å finne den teoretiske grensen der man skulle forvente at jordsmonnet var tykt nok til at ei skogsmark skulle kunne utvikles. Den praktiske tilnærmingen er derfor at T2 Åpen grunnlendt mark som grenser til åpne fastmarkssystemer inngår i hovedtypene som den grenser til. I hovedsak er det da snakk om semi-naturlige naturtyper.
Det er sannsynlig at en betydelig del av de grunnlendte arealene som i dag er treløse (eller krattbevokste) og relativt grunnlendte, f.eks. på kalkgrunn i lavlandet langs Oslofjorden eller i indre dalfører på Østlandet, egentlig er semi-naturlig mark i sakte gjengroing, opprinnelig formet av rydding og betinget av beiting. Hovedtypen skilles i teorien fra T32 semi-naturlig eng ved at marka ikke har blitt ryddet for trær, og at beite ikke er en forutsetning for at marka holdes åpen. I praksis er det vanskelig å se dette skillet i naturen, både fordi sporene etter rydding for lengst er borte, og fordi det ofte har gått for kort tid siden bruken opphørte til at gjengroingen har skutt fart. Gjengroingen går dessuten langsommere på grunnlendt mark enn der jordsmonnet er dypere. Den praktiske løsningen er derfor at arealer regnes som T2 Åpen grunnlendt mark når beitetrykket er eller har vært for lavt til at artssammensetningen har fått klart preg av arter som foretrekker eller krever T32 Semi-naturlig eng. Typisk er det større dekning av lyng og/eller lav i T2 Åpen grunnlendt mark enn i T32 Semi-naturlig eng. Forekomst av vitale ungplanter av bestandsdannende trær er et klart tegn på at et areal tilhører T32 Semi-naturlig eng og er i gjengroing. T2 Åpen grunnlendt mark kan derimot ha mye busker.
Grunntyper
T2 Åpen grunnlendt mark er delt inn i åtte grunntyper, basert på variasjon innenfor to miljøvariabler:
KA Kalkinnhold (hLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de fire trinnene kalkfattig (KA∙abc), intermediær (KA∙de), kalkrik (KA∙fg) og svært kalkrik (KA∙hi), på grunnlag av variasjonen i urter, gras, moser og lav-arter langs denne variabelen.
UF Uttørkingsfare (hLKM): For denne hovedtypen er UF Uttørkingsfare delt inn i lyngmark (UF∙def) og lavmark (UF∙gh), og disse omfatter bare den øvre enden av skalaen, som følge av at all åpen grunnlendt mark er tørkeutsatt (er den ikke tørkeutsatt så etablerer skogen seg). Mens lyngmark gjerne er dominert av lavvokste urter og gras, med innslag av lyng, vil lavmarka gjerne være dominert av tørketolerante lav, men med innslag av urter og gras.
Kombinasjonene av KA Kalkinnhold og UF Uttørkingsfare gir opphav til totalt 8 grunntyper innenfor hovedtypen T2 Åpen grunnlendt mark, hvor kominasjonen av navnene til disse beskriver grunntypen.
Oversikt over grunntyper
- T2-1 Åpen kalkfattig grunnlendt lyngmark
- T2-2 Åpen kalkfattig grunnlendt lavmark
- T2-3 Åpen intermediær grunnlendt lyngmark
- T2-4 Åpen intermediær grunnlendt lavmark
- T2-5 åpen svakt kalkrik grunnlendt lyngmark
- T2-6 åpen svakt kalkrik grunnlendt lavmark
- T2-7 åpen sterkt kalkrik grunnlendt lyngmark
- T2-8 åpen sterkt kalkrik grunnlendt lavmark
Variasjon
For denne hovedtypen kan tre underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de åtte grunntypene:
VM Vannmetning: Fuktmark (VM∙b), med klart innslag av arter som foretrekker våtmarkssystemer (f.eks. torvmoser), skilles fra mark som er veldrenert og vekselfuktig (VM∙0a).
BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning: Mark med ultramafisk berggrunn (BK∙a), i hovedsak olivin, gir grunnlag for åpen grunnlendt olivinmark med mange særegne arter. Ultramafiske bergarter har et høyt innhold av sjeldne tungmetallholdige mineraler og kan ha særlig høy pH.
HI Hevdintensitet: Åpen grunnlendt mark har så lav hevdintensitet (beite) at den ikke kan regnes som T32 Semi-naturlig eng, men kan likevel ha tydelige beitespor (HI∙a).
Kunnskapsbehov
Hovedtypen forekommer særlig langs kysten, og er kjent for å huse en artsrik flora med mange arter med spesifikke miljøkrav. Det er behov for systematisering av kunnskapen om artsinventaret i denne hovedtypen.
Det trengst mer kunnskap om hevdhistorie og dynamikk i det som i dag framstår som «grunnlendt kalkmark», for å finne mer presise kriterier for grensa mellom T32 Semi-naturlig eng i gjengroing og naturlig åpen grunnlendt mark, som ikke skyldes rydding og hevd.
Det bør analyseres (gradientlengdebergning) om endringen i artssammensetningen langs miljøvariabelen KA Kalkinnhold for T2 Åpen grunnlendt mark gir grunnlag for inndeling i fire trinn, slik som i dag, eller om det kan skilles ut flere grunntyper.
Trinninndelingen av de foreslåtte underordnede miljøvariablene (uLKM) tilpasset hovedtypen bør analyseres grundigere (gradientlengdebergning). Dette gjelder spesielt VM Vannmetning, hvor andre analyser viser at variabelen gir grunnlag for å skille ut egen grunntype (tLKM) for T34 Kystlynghei. Analysene indikerer imidlertid også at det kan være en viktig forskjell mellom åpen mark og skogsmark med hensyn til betydningen av VM Vannmetning for artssammensetningen. Dette bør undersøkes nærmere.