Ei grotte (hule) er et naturlig hulrom i fjell. Liksom på land utmerker marine grotter (inkludert brenningsgrotter, det vil si grotter i tidevannsbeltet) seg med spesielle leveforhold for organismer.

Marine grotter får redusert lys i forhold til fast saltvannsbunn på tilsvarende dyp, og har mer stabilt miljø (f.eks. lavere vannpåvirkningsintensitet) enn normal fast saltvannsbunn. Grotter gir dermed god beskyttelse for fisk, larver etc. Som på land, er spesialiserte organismer, f.eks. krepsdyr uten pigmenter, kjent fra marine grotter. Artssammensetningen i marine grotter er dårlig undersøkt i Norge.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Grotte (inkludert overheng) skiller seg fra bergvegger i saltvann (M1, M2) og i fjærebeltet (M3) ved at flere LKM som er viktige i på normale hovedtyper (f.eks. VF) overstyres av grottens særpreg [som kommer til uttrykk som variasjon langs grottebetinget skjerming (GS)] ikke er relevant for M10.

Variasjon

Variasjonen i artssammensetning i marine grotter og brenningsgrotter er lite undersøkt i Norge. Framlegget til inndeling baserer seg på diskusjoner i marin faggruppe og på MarLIN-systemet (Connor et al. 2004), som skiller ut flere typer for caves and overhangs innenfor hver av fjærebeltene, den eufotiske (infralitoral) og det afotiske (circalitoral) beltet. Inkluderingen av GS som tLKM for M10 er tentativ.

Kunnskapsbehov

Kunnskapen om artssammensetningen i marine grotter og dens relasjon til miljøvariabler er svært mangelfull

Grunntypeinndeling

M10 er delt 5 GT for antatt realiserte kombinasjoner av hLKM 3 DL × tLKM GS.