M2 Afotisk fast saltvannsbunn

Det er godt belegg for at det finnes variasjon i artssammensetning relatert til dyp på sedimentbunn (jf. M5 Afotisk sedimentbunn) og relatert til bølge- og strømpåvirkning samt mellom bergknauser og bergvegger på eufotisk fast saltvannsbunn. Kunnskapen om variasjon langs disse LKM på fast bunn i dyphavet er imidlertid svært mangelfull, og grunntypeinndelingen er derfor en hypotese avledet fra inndelingen av M1 Eufotisk fast saltvannsbunn og M5 Afotisk marin sedimentbunn. Variasjonen langs vannpåvirkningsintensitet (VF) er langt mindre enn i de øvre vannlagene på grunn av at bølgevirkningen avtar raskt mot dypet og vannbevegelsen der er resultatet av strøm. I våre farvann har vannstrømmene i det afotiske beltet knapt hastigheter som overskrider 0,5 m/s (dvs. VS∙c). Mange organismegrupper, f.eks. oktokoraller og svamper, er avhengig av en viss vannbevegelse for å få tilfredsstilt sitt matbehov.

Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning (BK) er inkludert som tLKM fordi ny berggrunn som oppstår ved størkning av utstrømmingsmateriale fra varme havkilder (omkring havbunnsskorsteiner) har spesiell artssammensetning og gjennomgår spesielle suksesjonsforløp (H.T. Rapp, pers. medd.). Slik ny havbunn er kjent fra områdene omkring Jan Mayen på 500–700 m dyp og fra Lokefeltet på Mohn-ryggen på ca. 2700 m dyp. Artssammensetningen på disse stedene synes å inneholde mange sterkt spesialiserte arter. BK er derfor gitt status som tLKM for M2.

Inkluderingen av SA og S1 som uLKM for M2 er tentativ, basert på at disse er viktige for artssammensetningen i det eufotiske beltet, men antatt å bli mindre viktige mot større dyp.

Rasutsatthet (RU) er tentativt inkludert som uLKM for inkludert i beskrivelsessystemet for M2. Det er midlertid grunn til å anta at raspåvirkning har mindre og mindre effekt på artssammensetningen desto dypere ned man kommer, fordi vannet raskt demper rasmaterialets hastighet.

Store hornkorall-arter kan danne glisne bestander eller dominere på fast bunn på strømutsatte steder med god næringstilgang. Slike natursystemer er karakteristiske og lett gjenkjennelige, og er av fiskere kalt «korallskoger». Sjøbusk mangler mellom Oslofjorden og Rogaland, mens sjøbusk og risengrynkorall forekommer langs hele kysten, i dybdeintervallet fra ca. 20 til ca. 1600 m (Moen & Svensen 2003). Sjøtre, den viktigste kolonidannende arten, har sin hovedforekomst i dybdeintervallet 200–1000 m.

Hornkorall-dominerte natursystemer inneholder et stort utvalg av assosierte arter (kommensalister, parasitter og mutualister). Faunaen på korallskogsbunn overlapper bare delvis med faunaen på korallrev (Buhl-Mortensen & Mortensen 2004a). Et eksempel på tette relasjoner mellom arter i korallskog er den endoparasittiske copepoden Gorgonophilus canadensis (Buhl-Mortensen & Mortensen 2004b). Korallskogsbunn er kjent blant annet fra Øst-Finnmark (hvor det ikke finnes dokumenterte korallrev), langs Storegga (MAREANO, Havforskningsinstituttet) og i Trondheimsfjorden (Storm 1901, Strømgren 1970, Sneli 1985). Tettheten av fisk er høyere i «korallskog» enn på hardbunn uten koraller. Det finnes få studier av «korallskog» og det er usikkert i hvilken grad bestandsdannende hornkorallforekomster preger artssammensetningen i en slik grad at det er grunn til å se på dem som strukturerende artsgruppe.

Også svamper kan være bestandsdannende på fast bunn. Liksom for hornkorallbestander er det usikkert i hvilken grad bestandsdannende svampforekomster preger artssammensetningen i en slik grad at det er grunn til å se på svamper som strukturerende artsgruppe.

DD er tentativt inkludert som uLKM for å gi mulighet for å beskrive den spesielle dyphavsfaunaen i dype terskelfjorder som f.eks. Sognefjorden og Tysfjord.

– Det er behov for grunnleggende kunnskap om variasjonen i artssammensetning og dennes relasjoner til miljøvariabler på afotisk fast saltvannsbunn.

– Det er behov for grundigere analyser av hvorvidt svamp- og hornkoralldominert fast bunn faktisk inneholder en sterkt avvikende artssammensetning, betinget av fastsittende megafauna som strukturerende artsgruppe. Inntil dette spørsmålet er avklart, blir verken «svampbunn» eller «korallskog-bunn» akseptert som hovedtyper i NiN.

M2 er delt i 10 GT for kombinasjoner av hLKM 5 DM × 2 VF for HF∙1 (bergknauser), + 2 GT for spesielle kombinasjoner av DM × VF med BK∙B for HF∙1, + 8 GT for antatt realiserte og distinkt forskjellige kombinasjoner av VF × DL med HF∙2 (bergvegger).