Steinhumle
Bombus lapidarius
Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge og er typisk i hager og veikanter med mye hvitkløver. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget.
Dronning og arbeidere
Dronning av steinhumle Bombus lapidarius på lupin, Karlstad, Sverige.
Broddslire (sting-sheat) av steinhumle Bombus lapidarius.
Dronningen av steinhumle er stor (lengde ca. 20 mm) og skinnende svart med skarpt rødfarget bakstuss. Behåringen på mellomkroppen er fløyelsaktig kort og tett. Hårene på bakbeina er svarte, det er også undersiden. Arbeidere ligner dronningen, men er til sammenligning ofte svært små. Fargen på bakstussen blir blekere utpå sensommeren.
Hanner
Hann av steinhumle Bombus lapidarius.
Genitalia av steinhumle Bombus lapidarius.
Hanner av steinhumle har samme farge på bakkroppen som hunnene, men har oftest et smalt og skarpt gulfarget kragebånd på mellomkroppen. Ansiktet har tydelig, skarpt gulfarget behåring. De kan også ha noen lyse hår på skutellen og T1.
Utbredelse
Steinhumle finnes i hele Europa og Kaukasus, samt i Russland og i Japan. I Norge er den funnet nord til Snåsa i Nord-Trøndelag. Et gammelt funn fra Mo i Rana er usikkert. Arten har spredt seg nordover de siste tiårene, og den finnes nå vanlig mange steder i Trøndelag. Arten er nylig funnet nord for polarsirkelen i Sverige, og høyst trolig vil også utbredelsen i Norge utvides ytterligere nordover i framtida.
Levesett
Steinhumle liker seg godt i kulturlandskap og bynære strøk i lavlandet. Den oppsøker særlig hvitkløver og er derfor vanlig i parker, hager, på skrotemark og i veikanter.
Dronninger er registrert fra 25. mars til 28. september, arbeidere fra 1. juni til 15. september og hanner fra 22. juli til 22. september.
Steinhumle har bol nede i jorda og kolonien kan bestå av 100–300 individer.
Forvekslingsarter
Dronning av steinhumle Bombus lapidarius fra siden. Merk den tette og korte behåringen.
Steinhumle kan forveksles med andre svarte humler med rød bakstuss, selv om store dronninger av arten er ganske greie å kjenne igjen. Tyvhumle har noenlunde samme farger, men skilles fra steinhumle på en langt mer rufsete pels på mellomkroppen, samt kortere kinn og bøyde kjever. Tyvhumle har dessuten litt blekere rødfarge, og det svarte har litt mer brunlig skjær. Tyvhumle biter i tillegg systematisk hull nede på dype kronrør for å få tak i nektar.
Gresshumle og enghumle har mer rufsete pels på mellomkroppen og har mer eller mindre oransje- eller beigefarget hår på bakbeina. Enghumle har i tillegg lyse hårdusker på mellombeinas hofter. Enghumle har dessuten en høy og tynn surrelyd som er helt forskjellig fra våre andre humlearter. Dronninger av steingjøkhumle er mer langstrakte og mer glinsende med mindre hår. De har i tillegg veldig mørke vinger, trege bevegelser og minner i flukt om en bille.
Hanner av steingjøkhumle mangler gule hår i ansiktet og har hvitgrå hår på krage og skutell, samt lange røde hår på beina. Hanner av markhumle har mer oransje bakstuss og en bred gul krage som når nesten til midten av mellomkroppen. Melanistiske enghumlehanner har mørk ansiktsbehåring. Hanner av gresshumle har mørke hår i ansiktet og har ofte svake lyse hårbånd på T1 og T2. Hanner av tyvhumle kan ligne noe på hanner av steinhumle, men er ofte større og mer rufsete i pelsen, samt at gulfargen er mer blass og mindre omfattende i ansiktet. For mer uerfarne observatører kan også lundgjøkhumle med mye rødt, stundom utgjøre en forvekslingsmulighet.
