Stor bloddråpesvermer Zygaena lonicerae (Scheven, 1777)

32–40 mm.

Europa, unntatt de nordligste og vestligste områdene, østover gjennom Lilleasia og Kaukasus til Sibir og Kina.

Arten er historisk kjent fra store deler av Østlandet, Sørlandet og Vestlandet så langt nord som Sunndalen i Møre og Romsdal. I dag finnes den først og fremst på Vestlandet: i Aurland og Selje i Sogn og Fjordane samt flere steder i indre og ytre deler av Møre og Romsdal. I tillegg ble arten i 2016 funnet i Nord-Fron i Gudbrandsdalen. Arten later ellers til å ha forsvunnet helt fra Øst- og Sørlandet.

Eggene er lysegule og legges i ett lag på undersiden av blader, enten rett på vertsplanten eller på planter i nærheten av denne. Larven er kort og grågul med svarte flekker og lever fortrinnsvis på gulflatbelg og rødkløver, men også på andre erteplanter som tiriltunge og ulike vikke-arter (Vicia). Den første sommeren inntar larven kun litt næring før den gjør seg klar for overvintring. Neste vår fullfører noen av larvene utviklingen, mens andre kun spiser i noen få dager før de gjør seg klare til å overvintre enda en gang. Noen larver overvintrer hele tre ganger før de fullfører utviklingen til voksen sommerfugl. Forpuppingen skjer i en avlang, gul kokong som er festet til et strå. Den voksne sommerfuglen klekker noen uker senere.

Juli - august.

Arten flyr på solrik, blomsterrik, men ikke altfor tørr mark. Normalbiotopen er kulturmark med beiter og slåttenger, men på Vestlandet forekommer arten dessuten i frodige rasmarker og dalskråninger. Stor bloddråpesvermer er en sterkere flyger enn de fleste andre bloddråpesvermerne, men påtreffes likevel sjelden utenfor biotopen sin. De voksne sommerfuglene oppsøker særlig blomster av rødknapp, blåknapp, tistler (Carduus, Cirsium) og knoppurt (Centaurea).

Stor bloddråpesvermer forekom tidligere lokalt, men utbredt på Sør- og Østlandet. Arten fantes i Østfold, Oslo, Oppland, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder og er også rapportert fra Buskerud og Vestfold. De fleste funnene stammer fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til rundt 1920. Etter 1964 har det ikke vært gjort noen funn i disse landsdelene, før arten ble (gjen)funnet i Oppland i 2016. Med unntak av populasjonene i Gudbrandsdalen regnes arten nå som utdødd i disse regionene. Det finnes fortsatt populasjoner på svensk side av grensen, men også i Sverige, Danmark og Finland har arten gått kraftig tilbake. Stor bloddråpesvermer er som de fleste andre bloddråpesvermerne knyttet til blomsterrik mark, og tilbakegangen skyldes i hovedsak tap av slåtte- og beiteenger i kulturlandskapet. På Vestlandet har arten fortsatt livskraftige bestander. Forekomstene i rasmark og dalsider er forholdsvis sikre fordi disse områdene holdes naturlig åpne av snøras om vinteren. Forekomstene i kulturlandskapet trues imidlertid av gjengroing, gjødsling og oppdyrking i likhet med de øvrige forekomstene i Norden.